Helles Syskrin

Denne våren har blitt veldig annerledes enn hva jeg hadde sett for meg. 1.mars skulle jeg endelig ta sats og starte helt for meg selv. Så kom Covid-19, og prøving i systuen ble plutselig veldig vanskelig. I ventetiden har det blitt sydd underskjørt, reparasjon av vesker og belter, samt andre ting som kunne sys ferdig uten prøving. Selv om lettelsen var stor da det nylig ble åpnet opp for at «en til en» bedrifter kunne starte opp igjen, så skal det ikke stikkes under en stol at denne sesongen blir noe jeg kommer til å huske lenge. Men hyggelige lyspunkter er det så absolutt. For til tross for annerledes feiring i år, så mottar jeg fortsatt henvendelser fra dem som gjerne vil ha sydd om bunaden sin til 17.mai. Noen skal sitte i sofaen, andre stå i hagen sin, eller reise bort. Men bunaden den skal på! Dette plagget betyr noe helt spesielt for oss.

Albert og jeg iført finstasen klare til nasjonaldagen.

Rundt 80 - 90 prosent av det jeg gjør i systuen er justering, reparasjon og omsøm av nyere eller eldre bunader. Men de siste 10-20 prosentene kommer for å få sydd en helt ny bunad. Og da kommer av og til spørsmålet opp, spiller det noen rolle om bunaden er produsert i Norge eller ikke? Jeg kan bekrefte at for majoriteten av dem som kommer til systuen min så spiller det en rolle. Selv tenker jeg at det må være opp til hver enkelt å avgjøre om det betyr noe for dem eller ikke. For noen kan det være et spørsmål om økonomi, mens andre er kanskje ikke klar over hva som produseres hvor? Det viktigste er at du som anskaffer en ny bunad kan ta det jeg kaller et informert valg, slik at du faktisk kjøper den varen du tror du kjøper!

For mange må nødvendigvis ha en utenlandsprodusert bunad når tall viser at rundt 2/3 av alle nye bunader er produsert i utlandet. Det er ikke sånn at bunader produsert i utlandet nødvendigvis har dårligere kvalitet, men dette er også et spørsmål om vi ønsker å beholde kompetansen og industrien i Norge. En problemstilling situasjonen med Covid-19 har aktualisert. Det ble plutselig veldig tydelig at vi ikke er selvforsynte på flere områder.

Bunadopplæringa

Som et ledd i å bevare og styrke kompetansen innen bunadtilvirkerfaget ble det i 2007 inngått et samarbeide mellom Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Norsk Folkedraktforum og Studieforbundet kultur og tradisjon om å lage et eget utdanningsløp. Opplæringen er lagt opp så du kan enten kombinere det som lærling eller arbeide i egen bedrift. Siden oppstarten har rundt 300 personer gjennomført hele kursrekken, og det er flere ganger satt opp ekstra kurs for å ta unna de lange ventelistene. Noe av det mest oppløftende er at vi ser at stadig flere unge nå velger å utdanne seg innen bunadtilvirkerfaget, et viktig steg for å senke gjennomsnittsalderen på de som skal videreføre kompetansen.

De fleste bunadene jeg har inne skal sys om og repareres etter å ha fulgt eieren i mange år.

Storproduksjon og effektivisering

Ifølge tall fra 2016 fantes det omtrent 2,5 millioner bunader i Norge! Det sier seg selv at mange har flere enn en bunad. En trend jeg også opplever i systuen. Flere kommer til meg med bunad nummer to eller tre. Noen har kjøpt alle nye, andre har fått en til konfirmasjon og arvet en annen. Samtidig så opplever jeg at å skaffe seg en bunad har blitt mer tilgjengelig for mange. Storproduksjon og effektivisering av produksjonen har bidratt til det.

Den store etterspørselen hadde vanskelig latt seg dekke opp av kun små lokale systuer. Og spesielt en del av produksjonen, broderingen, skaper utfordringer for storskalaproduksjon. En bunad kan ta alt fra 100-1500 timer å brodere. Du kan selv gange opp tidsbruken med en vanlig norsk industriarbeiderlønn. Det ville i så fall blitt et plagg de færreste av oss ville ha råd til.

Det har lenge vært utfordringer med å få tak i mange nok som både kan eller vil brodere. En del henger sammen med lønn, men også kompetanse og status. Brodering har kanskje ikke hatt samme status som «arbeide», på lik linje med mye annet håndverk? En konsekvens av dette ble at mange av de store aktørene allerede på 90-tallet flagget ut deler av sin produksjon til utlandet. Mange av dem som fortsatt broderer bunader i Norge har det som hobby, eller gjør det kanskje av ren idealisme? En av utfordringene ved utflaggingen er at det er med på å holde lønnsnivået nede for denne delen av yrket i Norge, samt at færre innehar kompetansen om håndverket.

Det er omlag 450 ulike registrerte bunader og folkedrakter.

Dette handler også om betalingsvilje og evne. Det er tankevekkende å se i sammenheng med vår betalingsvilje når det kommer til sportsutstyr, elektronikk, storbyferier, designervesker eller oppussing. De fleste er innforstått med at det koster å ha en rørlegger eller snekker i arbeid, mens håndverkeren som syr bunader ikke kan forvente lignende kompensasjon. Også kan vi kanskje ikke se helt bort fra at det betyr noe at det er et håndverk ofte utført av kvinner?

Produksjonen av Akerdrakten er blant de bunadene som har blitt flagget ut.

En annen utfordring ved utenlandsproduksjonen er standardisering av bunadene. Skal du masseprodusere noe må du ha færrest mulig avvik. Ganske logisk, for avvik er kostbare i produksjon. Men det medfører at en del varianter og valgmuligheter blir borte. Og med dem en god del historie.

Andre typer avvik

Men så kan det innimellom oppstå andre typer avvik. Og noen av dem får jeg inn til systuen min. Som når håndsydde knapphull blir maskinsydde. Når noen tror man har kjøpt en skreddersydd bunad, som man aldri har prøvd før den dagen den skal hentes ferdig i butikken, og lurer på hvorfor den ikke passer. Eller når det skapes et inntrykk av at hele bunaden er "Made in Norway", når det kun er den aller siste tilpasningen som gjøres i butikken. Jeg har sett en del "nye" løsninger, endringer i broderier, feil farger i broderier, bruk av feil stoffer etc. Og synes det er fryktelig leit å måtte være den som forteller at, dette er en "ny" versjon, eller et alternativt broderi utviklet utenfor Norge.

Gudbrandsdalens festbunad. Den øverste er brodert riktig den andre er et eksempel på alternativ tolkning av broderiet produsert i utlandet. Bildet er lånt med tillatelse fra Norges Bunadhåndverkere.

Et levende plagg

En utvikling av bunadenes utseende, utforming og bruk er naturlig. Om du ser på de første bunadene så var det mange kreative løsninger. En av utfordringene når bunadene kom var at man manglet kompetanse om hvordan de skulle sys. Så mange individuelle versjoner av bunadene ble laget at Klara Semb, "en av bunadens mødre", etter hvert ble en pådriver for å starte opp bunadskurs så man kunne lære å sy dem riktig. Det er også andre ting som har vært med på å påvirke utformingen av en bunad. For eksempel tilgangen på materialer. Flere bunader ble f.eks. hvite under eller etter krigen på grunn av materialmangel. Jeg har sett flere bunader med avvikende farger og tekstiler fra denne tidsperioden.

De siste årene har vi også gått tilbake til drakthistorien, og bruker flere eldre sømteknikker når vi monterer. På enkelte bunader bruker vi i dag mindre symaskin, og mer håndsøm enn tidligere fordi håndsøm gir oss mulighet til å forme plaggene på en annen måte enn det vi klarer med maskinsøm.

Det er de som argumenter for at bunaden fortsetter å være et levende plagg selv om endringen av den skjer i Kina? Mitt ankepunkt til det er at endringene ikke skjer fordi de det har en historisk eller lokal forankring, men som en følge av effektivisering på en fabrikk i utlandet.

Brodere selv?

Noen er flinkere til å ta sakene i egne hender enn andre, men redusert håndarbeideundervisning på skolene gjør at det blir lenger mellom dem som kan brodere. Men vi kunne med fordel oppfordre flere til å brodere bunaden sin selv. For å brodere en bunad holder det nemlig ofte at du er god på 3-5 ulike stingtyper, at du brodere jevnt og er tålmodig! Det kan nevnes at brodering skal ha samme terapeutiske effekt som strikking. Min erfaring er at de de bunadene som er brodert av farmor, en tante eller en selv blir også ekstra dyrebare for eieren.

Nytt stølebelte, og forkle, men selve bunaden er fra 1800-tallet. Broderiene i forkle ble reparert og gjenbrukt.

En investering for livet

En bunad er en investering enten den er produsert i Norge eller utlandet. Men da kan det være greit med en påminnelse om at den er en investering ikke bare i hele ditt liv, den kan også være med på å lage historie for mange generasjoner fremover. En av bunadene jeg har vært så heldig å få arbeide med denne våren er fra rundt 1880. Og etter at vi nå har reparert den, tyder alt på at den kommer til å overleve den neste generasjonen også. Og skulle det komme inn en ny gammel skatt, da er det greit at vi fortsatt har lokale håndverkere som sitter på kunnskapen om hvordan og hvorfor akkurat den bunaden ble sydd slik eller sånn.

Og om du fortsatt måtte lure, ja jeg skal ha på meg bunad på nasjonaldagen. Uansett om jeg blir sittende i sofaen, eller står i hagen på utkikk etter det lokale korpset. Flagg, is og pølser. Det er tross alt 17.mai!

Kilder:

1. Norges Bunadshåndverkere er en organisasjon som har arbeidet for at det skal bli lovpålagt å merke produksjonssted så forbrukeren blir opplyst om hva han eller hun egentlig kjøper, og kan ta informerte valg på bakgrunn av det. Alle medlemmer i organisasjonen har forpliktet seg til å ha en "hel-norsk" produksjon.

2. Bunadopplæringa "Bunadopplæringa er eit samarbeid mellom Norges Husflidslag, Noregs Ungdomslag, Norsk Folkedraktforum og Studieforbundet kultur og tradisjon. Kursrekkja består av seks modular, til saman skal dette gje deltakarane ei brei innføring i praktisk bunadssaum. Kursrekkja er open for alle som ønskjer å lære meir om bunadssaum, anten som grunnlag for fritidsinteresser eller næring. Det er ein fordel med grunnleggjande kunnskap om saum. Det er mogleg å ta heile kursrekkja, eller berre enkeltmodular. Modulane er lagt opp etter vanskegrad med tilrådd rekkjefølgje, dess lenger ut i kursrekkja ein kjem, dess meir forkunnskap vil kursa krevje."

3. https://www.vg.no/nyheter/innenriks/i/Rg2aJ/tre-av-fire-om-bunad-maa-sys-i-norge

4. https://www.nettavisen.no/na24/nordmenns-bunader-verd-30-milliarder/3423223956.html

"Hvor lang tid bruker du på å utvikle et design?" Det er vanskelig å gi et klart svar på. Noen design kommer lettere på plass enn andre. Noen ganger klaffer alt, mens andre ganger kan jeg kjøre meg helt fast, og må legge det vekk i flere måneder før jeg klarer å se på det med nye øyne igjen. For selv om jeg har et bilde i hodet er det langt fra regelen at resultatet ender opp akkurat slik. Det kan hende at mønsteret ikke blir helt som jeg hadde sett for meg, fargenes samspill. Men prosessen fordrer at det skal være rom for å utforske og gjøre endringer. Og nå kan jeg bruke mye tid på det jeg kaller kreativ-drodling. For det jeg liker aller best ved utviklingen av et nytt design er nettopp prosessen. Faktisk enda mer enn å få det ferdig. For i innspurten har jeg gjerne allerede fått en ny idé som jeg har lyst til å teste ut. Tilnærming til utviklingen av et nytt design vil avhengig av hva designeren er mest opptatt av, lar seg inspirere av, og dennes bakgrunn. Det er med andre ord ingen fasit.

Mønsterrapporter og fasong vil være avgjørende for skalering, hvor mange størrelser og hvor store hopp i cm mellom dem.

Inspirasjonskilder
Selve inspirasjonen kan jeg hente fra mange steder. Det kan være en historie som gir meg noen assosiasjoner til f.eks en følelse som jeg former videre til et uttrykk i et plagg. Som f.eks livlighet, som vil gjenspeiles i fargebruken. Jeg henter også mye inspirasjon fra folkloren, drakthistorie og er nok mye påvirket av bunadene jeg arbeider med i systuen. Tekstiler og trykk er en stor inspirasjonskilde, som trykte bomullsstoffer brukt i blant annet forklær i Signes Blomsterliv.

Jeg er spesielt glad i omslagsjakker mye på grunn av linjene i plagget.

Balanse, linjer, passform og snitt er det jeg liker best å arbeide med i et design. I prosessen er det mange ting som skal avgjøres. Da form og snitt er for meg det viktigste er det også her jeg begynner. Når det er på plass jobber jeg videre med paletter. Ønsker jeg et livlig, dempet, seriøst uttrykk etc. Valg av farger, og intensiteten blir ofte satt i denne delen av prosessen. Er det et ensfarget design vil prøvelappstrikking herfra dreie seg om strikkefasthet, tekstur, valg av egnet garnkvalitet og ev utprøving av et mønster som skal forsterke det uttrykket jeg ønsker på plagget, som f.eks på genseren Linea, eller rysjene på Flora.

Rysjene i Flora ble strikket i flere omganger før jeg fant riktig "formel".

Materialer
Valg av materialer avgjøres som regel som en følge av modell, bruk, mønster og farger. Er det et mønster som krever mange masker for å komme tydelig frem så velges et tynnere garn. Eller er det en oppskrift til voksne eller små barn, med tanke på vask og kløing. Er det viktig at det holder fasongen, hvor stivt eller mykt bør eller kan det være. Og hvilke farger er tilgjengelige i de ulike kvalitetene.

Vanskelig å komme utenom prøvelapper. Men de reduserer til gjengjeld behovet for opprekk.

Prøvelapper og atter prøvelapper
Er det flere farger så må prøvelappsttikkingen utvides til fargeprøver og sammensetninger. Jeg har erfart flere ganger at diagrammet også må justeres. Og noen ganger synes jeg rett og slett ikke at mønsteret harmonerer med de fargene jeg har valgt. Og da er spørsmålet, velger jeg å arbeide med fargene eller diagrammet. Svaret på det er at det kommer an på om jeg synes fargen eller mønsteret er viktigst i akkurat det designet jeg arbeider med. Å finne akkurat den riktige fargekombinasjonen kan være en morsom, men også krevende øvelse. Innimellom kan det dreie seg om bare små nyanser for om noe harmonerer eller ikke. Fargene skal balansere, men blir de for harmoniske kan det bli kjedelig. Og bryter det for mye vil det ta oppmerksomheten bort fra det andre eller virke rotete. Og da mister jeg balansen som jeg er opptatt av.

Noen ganger blir iveren etter å sette i gang med for stor til at jeg klarer å vente til hele plagget er strikket ferdig.

Utregning av et design gjør jeg gjerne litt i etapper. Strikker jeg i kjente garnkvaliteter har jeg etterhvert fått erfaring på hvor og når jeg bør legge inn økninger og fellinger for å få den passformen jeg vil ha. Men å lage et nytt design innebærer stor vilje til å rekke opp! En av de første tingene jeg lærte når jeg begynte å sy var «Det er ingen som ser hvor mange ganger du har sprettet opp en søm, men de ser det om du ikke har gjort det.» Jeg har tatt med meg den lærdommen til strikking!En for meg ny kvalitet vil kreve langt flere strikkeprøver. Enkelte design har jeg antageligvis strikket opp både 3-4 ganger før jeg er fornøyd.

Dekorering gjør jeg på de plaggene hvor jeg er ute etter å forsterke et feminint uttrykk, som f.eks Ingrids kofte. Kanskje ikke så rart da det er nettopp feminine linjer og snitt det hele begynner med.

Eksterne hjelpere
Neste skritt i prosessen er ren-skrivning av notater. Alt av justeringer underveis, innspill fra eventuelle teststrikkere skal nå sammenstilles og skrives ned i en forståelig veiledning. Neste skritt er skalering opp og ned i ulike størrelser, jeg kan avsløre at det ligger MANGE timer med utregninger bak et design, og sende dem til en teknisk redaktør for korrektur og kvalitetssikring av tall. Jeg får også grafisk hjelp til å få rentegnet ev diagram, laget i Excel over til Illustrator.

Er det en godt utprøvet modell trenger den som regel ikke sendes til teststrikk når den har en teknisk redaktør som kontrollerer alle tall. I forbindelse med bokutgivelsene mine har jeg brukt modellstrikkere, som tester ut modellen samtidig som de lager prototypen. Nye fasonger vil jeg gjerne ha testet ut i flere størrelser, for å være sikker på at jeg har truffet rett på passformen.

Jeg har mindre profesjonell fotohjelp nå enn tidligere. Det er flere grunner til det, blant annet at min faste modell ble høygravid, samt at fotografen har vært mer enn opptatt. Jeg har innsett mine egne begrensinger både bak og foran fotoapparatet, så det er noe jeg ønsker å finne en løsning på fremover. Jeg pleier å si, "vi tar det til høsten, etter 17.mai og bunadsesongen". Spørsmålet er fortsatt hvilken høst.

Heddas kofte er straks klar for publisering på Ravelry på både norsk og engelsk.
Det blir mye hodeløse modeller når man hverken har modell eller fotograf tilgjengelig.

Noen design får jeg også hjelp med å oversette til Engelsk før jeg legger dem ut på Ravelry. Så det å lage et design innebærer både utgifter til materialer, til teknisk redigering, oversettelse, foto, og regnskap. Med prøving og feiling regner jeg sjelden mindre enn 100 timer på å utvikle en ny kofte fra begynnelse til slutt, inkl strikking, utregninger, dekorering, etc..

Litt alvor
Jeg skal innrømme at det mer enn en gang hender at jeg lurer på hvorfor jeg gjør dette tidkrevende arbeide. Hvorfor ikke bare sitte og kose meg med strikkingen helt for meg selv som før? Per nå så anser jeg det vel som en blanding av kreativ glede og galskap. Men det skal ikke stikkes under en stol at det er frustrerende å se hvordan store aktører pøser ut med gratisoppskrifter og slik devaluerer alt det arbeidet som ligger bak utviklingen av en strikkeoppskrift. For en garnleverandør blir en strikkeoppskrift markedsføring av deres produkt. De lever av å selge garn. For en uavhengig designer er strikkeoppskriften selve produktet, som de lever av. Effekten av markedsføringen blir en forbruker som forventer at strikkeoppskrifter er gratis. Det er fryktelig synd fordi det undergraver strikkeoppskriftens verdi. Også blir det så enkelt å dele, uten at man nødvendigvis tenker på konsekvensen for den lille aktøren. Ei heller husker på at oppskriften er beskyttet av loven om opphavsrett? Så om du gjerne vil beholde mangfoldet, så husk gjerne på hvem avsenderen av strikkeoppskriften er. Er det en stor garnleverandør som lever av å selge garn, eller en liten aktør som som lever av sin kreativitet?

Ps. Sjekk gjerne ut de nye sidene til HelleSiggerud.no på FaceBook og Instagram. Her er det bare strikking!

Trangen og ønsket om å lære noe nytt blir heldigvis ikke mindre med årene. For min egen del er det viktig å ha rom for å være nysgjerrig, for å prøve og feile. Så denne våren og høsten har jeg meldt meg på litt ulike kurs for å få det jeg kaller faglig påfyll og inspirasjon. For en som kun har en firbent lodden lite kar som kollega, kjennes det også godt å møte andre til faglig nerding og sosialt samvær. Misforstå meg rett. Det er alltid hyggelig med kundebesøk i systuen, men det kan til tider være litt stusslig å ikke ha andre kolleger i systuen enn bikkja. For selv om Albert er godt selskap og mye kos, så har vi ikke akkurat de dype faglige samtalene. Men før jeg har fått begynt på sommerens kurs fikk jeg et tips av en god venninne og strikkebok-kollega, om en strikkemetode jeg burde kikke litt nærmere på. Cocoknits -metoden.

Myk og god, prøvekluten kommer til å bli en mye brukt genser i sommer.

Vi snakker her om en metode innen strikking. Metoden har som hensikt at du skal kunne lage et sømløst plagg med god passform. Med andre ord, minimalt med montering. Cocoknits-metoden er utviklet av Julie Weisenberger, som nå er bosatt og driver Cocoknits i California.

Sømløst eller uten montering.

Jeg ser flere strikkedesignere som benytter denne eller lignende teknikker for å lage sømløse strikkeplagg. Selv har jeg vært litt tilbakeholden med å teste ut mye ovenfra og ned strikking, da jeg generelt opplever å miste litt kontroll med passformen på plagget. Cocoknits-metoden virket likevel så lovende at jeg ønsket å gi den et forsøk.

Men det ble ingen god start da den første hindringen kom allerede ved bokkjøpet. På Amazon kom det nemlig ikke tydelig frem at akkurat den boken jeg kjøpte var på tysk! Da flere av forhandlerne som var listet opp ikke sendte varer til Norge foreslo Amazon behjelpelig en annen leverandør. Og hjelp setter man jo pris på. Men her må det ha gått litt fort i svingene!

Det gikk nok litt fort da jeg skulle bestille boken, men sendt fra en leverandør i USA på tysk, den så jeg ikke komme!

Da fadesen var klar, var det ikke annet å gjøre enn å bruke Google Translate på deler av teksten. Heldigvis har boken gode bildeillustrasjoner. Jeg valgte å se på den ekstra utfordringen som både en fordel og ulempe. Fordelen var at nå kunne jeg enklere fri meg fra et fast oppsett og bruke grunnmetoden til å finne min beste måte å løse den på. Ulempen er jo at jeg fort kan ha gått glipp av et viktig poeng.

Når du strikker etter en ferdig oppskrift behøver du ikke tenke på om hals og ermehull passer. Det skal den som ha laget oppskriften allerede ha tenkt på for deg. Men når du strikker uten mønster må du selv finne ut av disse tingene. Jeg kunne selvfølgelig ha forsøkt å følge et av mønstrene i boken, men jeg fant ikke noe jeg hadde lyst til å strikke, ei heller som samsvarte med det garnet jeg hadde lyst til å bruke. Noen hadde kanskje syntes at det å bale med en forklaring på et språk man overhodet ikke mestrer burde være utfordring nok? Men, er man ivrig nok på å lære noe nytt så gyver man på med et "Hvor vanskelig kan det egentlig være?". (Av en eller annen grunn alltid litt vanskeligere enn det ser ut som.)

Så var det å avgjøre tidspunktet for å begynne på økning til hals, og hvor raskt skulle det økes?
Delene strikkes i etapper, så plukker du opp masker underveis. Den skiller seg slik fra rundøkning eller raglan hvor økningen skjer i jevne intervaller.

Med ukjent garn og metode ble det en del opprekk underveis. Men, når du tester noe nytt, enten teknikk eller garn må du uansett regne med opprekk. For at testarbeidet skulle bli litt mindre omfattende enn en vanlig kofte på 3 mm pinne, valgte jeg et litt tykkere garn. Valget falt på Snefnugg fra CaMa Rose, i en nydelig grønnfarge. Med det litt mindre sprudlende navnet, vissengrønn. Genseren kalte jeg bare for "Prøvekluten".

Grønt har blitt den nye yndlingsfargen. I alle fall i sommer. Jeg vet ikke om Albert er enig i fargevalget, men han la sin elsk på garnet jeg strikket med. Det ble en real kamp om strikketøyet, strikke eller pute til en litt misfornøyd "assistent".

Som jeg hadde forutsett mistet jeg raskt følelsen av kontroll med plasseringen av hals og ermehull fordi alt foregår opp ned. Jeg er fullstendig klar over at om jeg hadde strikket mye ovenifra og ned, så ville jeg vært langt mer rutinert på det. Øvelse gjør mester som alt annet. Etter å ha fått plassert ermehull og hals var resten plankekjøring. Små justeringer ble gjort underveis, en bortkommen maske førte til omfattende bakoverstrikk, men det hadde ikke noe med teknikken gjøre.

Allerede i gang med nye test-prosjekter. Tester ut ulike måter å øke og hente opp masker på.

Konklusjonen er at jeg ser potensiale i teknikken, men jeg er ikke helt overbevist ennå. Jeg har antageligvis en svært lav terskel, om jeg har noen, for montering. Jeg liker stødigheten en søm rundt et ermehull gir et plagg. For meg er montering noe av det som kan stramme opp og gi plagget en ekstra finish. Når det er sagt, passformen over skuldrene var overraskende bra.

Genseren sitter pent over skulderen. Det er årsaken til at jeg tar jobben med nye testprosjekter.

Teknikken kan også benyttes til mindre tettsittende plagg, og brukes til mer oversized plagg. Hun viser eksempler på også dette i boken. For å se om det var garnet, teknikken eller bare det faktum at jeg ikke er begeistret for å strikke ovenfra og ned som gjør at jeg ikke er overbevist, har jeg allerede begynt på neste testprosjekt. Da med et kjent garn, flere kjente tall og strikkefasthet. Det tar litt lenger tid enn prøvekluten, men da kan jeg i alle fall krysse ut en av de ukjente i ligningen når jeg skal gjøre en ny evaluering av metoden.

Vi fortsetter frihelgen med kos og strikketøy. Og kanskje lærer vi også noe nytt?

Ps. Har du lyst til å lære litt mer om montering?
Jeg holder kurs i montering hos Lana Norge på Holmen senter 5.september om du har lyst til å lære noen av mine tips og triks om montering. Ta kontakt med dem for mer informasjon om tidspunkt, påmelding m.m..

Det pågår en innbitt kamp i systuen i disse dager. Årsaken skyldes at det har kommet inn et nytt element i systuen. Og assistenten er i utgangspunktet lite begeistret for nye ting. Han misliker ommøbleringer, og tull med rutiner, med mindre de kan inneholde et snev av leverpostei. Men kilden til kampen er en industrioverlockmaskin som raser avgårde og lager nye og ukjente lyder. Assistenten protesterer høylydt hver gang den er i bruk. "Brr brrr", "bjeff bjeff". Og sånn har vi det gående. De første dagene lå han foran symaskinen og furtet. Liksom skulte mot den. Den hadde nemlig tatt plassen hans. Så la han seg en halv meter lenger og lenger bort til den nye plasseringen han har fått. Fortsatt under strykebordet, men antageligvis litt for langt unna sjefen? Ikke godt å vite, for er han i dårlig humør legger han seg nå rett ned foran bena mine under sybordet, med flere nestenulykker til følge. Fortsettelse følger sier jeg bare, jeg er faktisk ikke helt sikker på hvem som vinner denne stillingskrigen.

Sommerkjole i tung viskose. Stoffet faller pent, også uten underkjole.

Så kan du saktens spørre om hvor mye en bunadsyerske har behov for en overlock. For det er ikke den mest brukte maskinen innen bunadsøm. Jeg syr jo egentlig mest for hånd. Men innimellom har vi behov for å kaste over en søm eller to, og under-skjørtene jeg syr tilhører så absolutt den kategorien. Og takket være god interesse for dem ble det sydd en hel del av dem under koronanedstegningen. Og da kjente jeg mer enn en gang på at min gamle overlock antageligvis var mer egnet for hobby enn for storproduksjon. En testkjøring med det nye rosa vidunderet på Lillestrøm Sysenter var alt jeg trengte for å overbevises om at min gamle maskin kunne sendes over til pensjonisttilværelsen. Det vil si, jeg har sørget for at den får et nytt godt hjem.

Den nye rosa har fått den gamle plassen til assistenten som er både furten og frustrert over endringene.

Bare for kosens skyld?
Det er ikke så ofte at jeg syr klær til meg selv lenger. Tidligere var mesteparten av garderoben selvsydd. Jeg elsket å kjøpe inn garn og tekstiler for så å planlegge vår - og høstgarderoben som skulle tilvirkes på syrommet eller på toget på vei til jobb. Men etter å ha sydd for andre hele uken har jeg som regel behov for å gjøre noe helt annet når helgen kommer. Det er noe av ulempen med å ha gjort hobbyen sin til jobb. Jeg har det litt på samme måte med strikking, etter å ha levert en hel bok med oppskrifter har jeg behov for en pause. Da trenger jeg å strikke på noe jeg ikke behøver å notere ned alt jeg gjør underveis, eller tenke på at den må kunne regnes ut i mange størrelser. Rett og slett bruke litt tid på å strikke eller sy noe bare fordi det er hyggelig.

Feriesying

Og sy bare fordi det er kos er det jo tid til når man har ferie. Og jeg gleder meg nok, for i det som må sees på som mental nedtrapping mot sommerferien, har jeg begynt å dra frem tekstiler som jeg har samlet på lenge. (Jo da, jeg har både anseelige tekstil- og garnlagre). Spesielt ett tekstil har jeg gått å klemt på mange ganger i løpet av de siste årene og tenkt at dette må jeg lage noe av. Så i litt tidlig feriemodus, (vi begynner ikke ferien helt ennå), dro jeg endelig frem tekstilet og tenkte at her skal det bli en ny sommerkjole!

Bunnfargen er mørkeblå, men kan oppfattes som sort. Rustoransje detaljer gjør at den passer til mange av de korte strikkejakkene jeg er så glad i. Her med Olivia over, strikket med 3/4 lange ermer.

Tekstilets opprinnelse har jeg ingen erindring om, men jeg sitter med en følelse av at det kan være kjøpt på Mood Designer Fabrics pga målet, ca 90 cm. Normalt ville jeg kjøpt 60 - 70 cm til et skjørt, men alltid et stykke over meteren til en bluse, kjole eller bukse. 90 cm tilsvarer en yard, som jeg fort kan ha bedt om fordi jeg ikke ante hva jeg skulle lage av stoffet når jeg kjøpte det. Og det er et litt snaut mål til alt annet enn et skjørt, en shorts eller topp. Utfordringen var bare at jeg hadde bestemt meg for å lage en kjole.

Heldigvis var stoffet 140 cm bredt som ga meg noe å arbeide med i bredden. Jeg mer eller mindre frihåndsklippet flere av delene. Neste gang tegner jeg et mønster før jeg klipper, for det ble en del justeringer underveis. Da hadde jeg antageligvis også sett at jeg gjerne skulle ha klippet skjørtedelen litt høyere, og toppen litt kortere. For at det ikke skulle bli rotete på grunn av mønsteret i tekstilet, måtte alle delene klippes samme vei, noe som også satte begrensinger for vidden på skjørtet. Delen som bandt over- og underdelen sammen fikk jeg klippet loddrett ned mellom forstykkene, uten at jeg syntes det gjorde så mye med hensyn til mønsteret.

Det var lite eller ingenting som gikk til spill. Antageligvis har planen vært å sy et skjørt av tekstilet.

Jeg oppdaget raskt at stoffet som jeg antar er en tung viskose var av typen, "sklir og lever sitt eget liv mens det klippes og sys". Med andre ord en liten tålmodighetsprøve. Selve fasongen hadde jeg klart for meg, selv om jeg måtte gjøre noen kompromisser på grunn av den knappe mengden med tekstil. Men jeg ville ha en splitt foran satt fast i en kant i halsen. Opprinnelig hadde jeg sett for meg rynker under bysten, men det fungerte ikke da jeg hadde klippet det øverste stykket for langt. Og det fantes ikke nok stoff til å forlenge skjørtet. Å heve skjørtelengden var uaktuelt. Mine dager i korte skjørt er forlengst forbi.

Bak satte jeg inn en usynlig glidelås. Jeg sydde innsnitt i skjørtet og i ryggen på overdelen for å få mer fasong.

Innsnitt under bysten fungerte heldigvis like greit. Vidden på skjørtet ble også helt grei. Ermene hadde jeg gjerne gjort litt mer ut av, men det var akkurat nok stoff til at jeg klarte å klemme dem inn i det hele tatt. Jeg makset det jeg kunne på bredden så det ble en bitteliten puff for å gjøre kjolen litt mer feminin.

Som mange andre skal vi ha "hjemmsommer" i år. Det blir mye sy - og strikketid!

Om det blir denne kjolen jeg kommer til å bruke mest i sommer vet jeg ikke, men det var godt å få satt seg ned og sydd litt bare fordi det var hyggelig igjen. Ingen tidsfrister, bare kos. Også fikk jeg brukt den nye rosa "brrr brrr". Jeg lever fortsatt i håpet om at assistenten og rosa skal finne tonen.

Vi har utsatt ferien vår en uke. Da varmebølgen i juni slo ned over oss som et varmt og klamt teppe, gikk produksjonshastigheten i systuen merkbart ned. Desto varmere det ble desto tregere gikk nålen. Ull er blant mine desiderte favorittmaterialer, så jeg skal ikke klage. Men å sitte med fanget fullt av tunge bunader i 30 varmegrader kan ta piffen fra selv den mest entusiastiske. Svetten rant og hodet kokte. Så for å få en litt lettere start etter ferien i august, har assistenten og jeg bestemt oss for at vi heller satser på litt ekstra fri utover høsten.

Assistenten, (Albert), og undertegnede nyter en dag i solen før et varslet værskifte.

I helgene har jeg derimot allerede startet nedtrappingen mot ferietid, og setter meg gjerne ned noen timer foran den nye symaskinen som jeg får brukt altfor lite i min vanlige jobb. Det er også både godt og hyggelig å sy noe helt annet innimellom. Ikke minst å sy bare for kos. Denne gang hadde jeg plukket frem et tekstil som jeg hadde tenkt å sy en skjortebluse av. Forskjellen på en skjorte og en bluse kan være litt diffus.

I følge Wikipedia er en "bluse er en betegnelse som har vært brukt om flere typer klesplagg i form av tynne, livlange overdeler. I dag brukes ordet hovedsakelig om visse typer plagg for kvinner. " En skjortebluse ligner en manns kneppeskjorte. Den tradisjonelle skjorten har gjerne knepping foran med krave og mansjetter. Her skiller skjorteblusen seg fra den vanlige skjorten med at den kan være mer pyntet med kraver, blonder, draperinger etc. Så jeg velger å kalle det planlagte prosjektet for en skjortebluse.

Det er mulig jeg bytter ut knappene etterhvert. Men når man sitter og syr på kvelden tar man det man har.

Som vanlig litt snaut
Tekstilet som jeg hadde kjøpt i Quilte-avdelingen på Lillestrøm Sysenter, var av typen litt stiv trykket bomull. Et godt egnet stoff til både skjortebluser og kjoler. Og etterhvert som jeg satt og funderte over modellen dukket ideen opp til en lengre kneppet skjorteblusekjole. Utfordringen var at jeg kun hadde ca 140 cm til rådighet. Jeg hadde kjøpt 150 cm, men tekstilet var kun 110 cm bredt. Så hadde hadde jeg allerede brukt litt av det til å sy en lue, til en baby, i forbindelse med den siste boken min. Så igjen så sto jeg overfor utfordringen med knapt med materiell. Det var såpass lenge siden jeg hadde kjøpt tekstilet så jeg anså sjansen for å få tak i mer som lite sannsynlig. Men ok, er man løsnings-orientert så finner man en løsning.

I utkastet mitt hadde jeg både lommer og krave samt paneler nedover kjolen. Dette var det ikke nok materialer til å få til.

Modellen
På grunn av mønsteret måtte alle delene legges samme vei. Etter å ha forkastet mønsteret jeg tegnet først brukte jeg et enkelt kjolemønster fra Burda som utgangspunkt og la til ekstra bredde på forstykkene for å få med knappestolpen. For å få det til å gå opp måtte jeg dele forstykket en gang ekstra under bysten. Jeg synes den ekstra sømmen ikke spiller så stor rolle, men valgte å legge en bise med skråbånd rett under bysten for å trekke oppmerksomheten litt bort fra den ekstra sømmen.

To-delte ermer
Flere kompromisser måtte gjøres underveis. Jeg hadde lyst på korte ermer, men uansett hvordan jeg snudde og vendte på mønsterdelene så ble det ikke plass til et helt erme. Løsningen ble å klippe ermet med en søm på midten. For at sømmen skulle ha en hensikt lagde jeg en splitt nederst. Jeg sydde til slutt en knapp over for å forme ermet litt mer.

Splitten ble lagt omtrent midt på ermet så det traff skuldersømmen. Jeg la til maks bredde for å få en liten puff på ermene.

Lommer eller krave?
Jeg hadde lyst på både lommer og krave, men innså fort at jeg måtte velge. Jeg hadde sett for meg lommer som lå litt mer synlige på forstykkene. Da jeg først tegnet mønsteret hadde jeg tegnet det i flere paneler foran og bak. Det gikk ikke av hensyn til stofforbruket. Jeg valgte derfor å gjøre den mye enklere med færre deler og bruk av innsnitt, derav bruken av Burdamønsteret som utgangspunkt.

Lommen som jeg hadde plassert på sidepanelene falt dermed også ut. Og inn kom mulighet for en liten krave. En krave som ble til ved hjelp av klipp og lim. Undersiden av kraven er satt sammen av tre deler. Overkraven har en søm midt bak. For å gjøre kraven litt bredere la jeg igjen inn en bise av kantebånd. Det ble også en fin gjentagelse fra båndet under bysten.

Kjolen ble vurdert både med og uten krave. Jeg landet på at krave ville gi kjolen det uttrykket jeg ønsket fremfor lommene.

I ryggen vurderte jeg både biser og knytebånd, men fant ut at jeg likte at den var så enkel som mulig. Da alle delene var klippet med så snaue mål som mulig var det lite sømmon igjen til opplegg. Så kanten nederst på kjolen, i halsen og ermene er skonert og lagt opp med kantebånd.

I mønsteret fra Burda er det søm i ryggen på overdelen også. Den droppet jeg for å spare stoff, men har lagt inn et par innsnitt for å kompensere for en liten kromming inn mot nakken. (Stripen midt bak var stoffold, og er nå presset bort).

Jeg hadde tenkt å bruke trukne knapper, noe jeg fortsatt tror hadde vært fint, men kom til at jeg ønsket en knapp som lå mer nedpå stoffet for å holde delene mer sammen. Heldigvis hadde jeg 12 like knapper, som jeg også syntes passet i fargen, blant fjorårets suvenir-innsamling fra Isager Garn. Enda godt at jeg kjøper litt ekstra når jeg først er ute på garnsafari....

Neste prosjekt, vel det ligger allerede på klippebordet. Men denne gangen har jeg kjøpt rikelig med stoff. Tror jeg da. Med mindre jeg finner på at jeg skal lage noe helt annet enn det jeg først hadde tenkt...

Snart ferie, nå har vi bare en liten uke igjen før vi setter oss i hammocken med strikketøy!

Ha en fortsatt god helg, og god sommer om du allerede er på ferie.

Ps. En liten rettelse til forrige innlegg. Tekstilet var en stoffrest som jeg hadde kjøpt på Lillestrøm sysenter. Det var grunnen til at målet var så snaut.

Kilde: Wikipedia_bluse

For en håndarbeidsnerd er ikke gråvær i ferien nødvendigvis noe man klager høyt og lenge over. I full feriemodus har jeg begynt på listen over ting jeg lenge har hatt lyst til å lage. Jeg må bare erkjenne at om jeg skal ha noe håp om å bli ajour med den listen så kreves det ikke bare to uker, men snarere et par år med ferie. Men ok, vi får ta det vi har og arbeide med det. Denne sommerferien blir uansett veldig annerledes enn det vi hadde planlagt. I januar drømte jeg fortsatt om bilferie til Italia. Etterhvert har ferieplanene våre endret seg til mer hjemlige trakter. Eller sagt på en annen måte, å fikse opp hjemme og starte på listen over det jeg har lyst til å lage. Og det er en omfattende liste! En del av det håper jeg at jeg får vist frem også her. Ellers er Instagram blitt det stedet hvor jeg er mest aktiv med å dele glimt fra systuen og strikkeprosjekter.

Den første ferieuken har store deler av tiden blitt tilbragt foran symaskinen. Nye prosjektposer til strikketøyet hjelper til med å rydde opp i mange pågående prosjekter.

På den berømmelige og omfattende listen finnes både store og små prosjekter. Denne sommeren har jeg fokusert mest på søm, selv om strikkepinnene her i huset sjelden blir helt kalde. Jeg begynte nemlig så vidt å plukke på stofflagrene mine for noen uker siden, og hva kan jeg si, det har gitt mersmak. Alt fra bunadsøm, til små prosjektposer, vesker, og annet småtteri.

Til og med et par gamle og slitte par sko har fått ny finish. Og gull er vel årets farge?

Jeg har savnet noen enkle sommertopper, og har hatt planer for flere. Først ut var en topp jeg hadde sett for meg med en drapert front. Jeg hadde tidligere hatt noe lignende, helt enkel uten innsnitt. Helt superenkelt å lage altså! - Og da går det som det ofte gjør, jeg ryker på noen utfordringer.

Superenkel, men likevel nok jobb.

Jeg tok utgangspunkt i et grunnmønster som jeg tilpasset for å få nok vidde til at draperingen skulle henge fint. Til prosjektet hadde jeg plukket ut en tynn silke charmeuse, kjøpt på Mood Designer fabrics. Fargen heter gull, og den er ganske «gullete». Greit nok, da bør den passe til både hverdag og fest. Stoffet er elastisk, og svalt og behagelig å ha på.

Enkelt forklart hvordan jeg tilpasset grunnmønsteret med den ekstra vidden foran.

For å få et pent og tungt heng foran valgte jeg å skråklippe forstykke. Det jeg hadde glemt siden forrige gang jeg sydde i samme stoff er at det er bortimot levende. Og skråklippet blir det nesten så det kryper bortover bordet av seg selv. Det sklir og drar seg, og er rett og slett lite samarbeidsvillig.

Det var egentlig ganske åpenbart at skråklippingen ikke hadde vært nødvendig på dette stoffet, men gjorde at forstykket la seg på en måte over magen som ikke var heldig. Først så hele forstykket ut som en sekk. Så gjorde jeg det mindre, men da satt det for stramt over magen. Og det til tross for at det ikke var tettsittende. Vel, klippet er klippet. Løsningen ble å bue forstykket under bysten og sette inn et litt større stykke under som ikke ble skråklippet. Da falt det pent over magen.

Helt enkel i ryggen, uten innsnitt.

Jeg veide for og i mot om jeg skulle legge inn innsnitt i ryggen, men kom frem til at dette stoffet la seg mer enn villig inn mot alle kroppens kriker og kroker uten hjelp. Så jeg lot det være. Og da beholdt jeg også det enkle uttrykket og snittet som var utgangspunktet for toppen.

Joda, den krøller seg fortsatt over magen når jeg sitter. Men det gjør også magen under genseren. Så det er vel som det skal. Stående henger den rett over magen uten for mye "klemming" som den skal.

Ermene gjorde jeg helt enkle, og muligens litt kortere enn jeg hadde tenkt. Jeg har fortsatt litt mer stoff igjen, men tviler på om jeg kommer til å ta jobben med å klippe og lage nye. Lengden på toppen derimot syntes jeg ble litt for lang til skjørt, men fin til bukser. Så da blir vel dette en topp til bukser. Og da er det vel bare å fortsette der jeg slapp, å arbeide meg videre ned på listen og fortsette å nyte noen kjærkomne feriedager.

God sommer!

Jeg har nesten ikke sydd bluser siden jeg var gravid med sønnen min, og det begynner å bli noen år siden. Det var den tiden hvor gravide-klær ofte besto av store gensere, bluser og tights eller snekkerbukser. Dette var fortsatt på den tiden hvor det kunne lønne seg å sy klær selv, (med fare for å høres ut som om jeg er 100 år), så jeg kjøpte rimelige bomullsstoffer som jeg sydde romslige bluser av. Etter som klær har blitt rimeligere og rimeligere er det stort sett kun klær jeg ikke kan få tak i butikken jeg syr selv. Skjorter er en av de tingene som det er en del arbeide med å sy, de består som regel av mange deler, og er fristende å kjøpe ferdige. Unntaket er feminine og nette bluser som jeg sjelden finner. I alle fall i de fargene jeg ønsker. Jeg har kun et par som begynner å bære preg av god bruk, og uten hell har funnet erstatninger for.

Sommerblusen. Stoffet ble innkjøpt til en ny kjole, men i kjent stil blitt til noe annet enn først planlagt. En bluse, et underskjørt og en pute har foreløpig blitt til av et nydelig bomullstoff.

Og da har jeg jo egentlig bare et valg om jeg ønsker nye bluser, å sy dem selv. Som sagt så gjort. Tekstilene kjøpte jeg på Lillestrøm Sysenter. 100 prosent bomull, stødige og gode tekstiler å arbeide med. Kjærkomment å arbeide med etter å ha kjempet med skråklippet silke. Utgangspunktet var et Burda mønster, (7831), som jeg tenkte kunne være et godt grunnmønster for en slik bluse. Det viste seg å stemme, jeg endte opp med å sy to bluser på rappen av dette mønsteret, selv om det var behov for litt justeringer.

Jeg la 2 innsnitt på forstykket fremfor et veldig stort. Jeg syntes stoffet la seg penere da.

Endringene jeg gjorde i forhold til mønsteret.
I mønsteret er det lagt opp til et veldig stort innsnitt. Antageligvis for at blusen skal vippe litt ut nede. Jeg syntes det var et for stort innsnitt, og valgte på den første blusen og heller lage 2 mindre innsnitt da jeg syntes stoffet falt penere med den løsningen. På den første blusen hadde jeg ikke fått med meg, når jeg klippet og tilpasset delene, at det skulle skråklippes en kant til å ha på innsiden i nakken.

Jeg brukte da et skråbånd, da jeg ikke hadde nok stoff til å skråklippe den siste delen. Rysjekappen, som skulle brettes dobbelt, valgte jeg heller å brette inn på hver side, og rynke på midten. Jeg satte den så oppå kanten nede, fremfor bak kanten.

Forstatt puff, men litt mindre fremtredende. Da syntes jeg rysjen nederst fikk spille hovedrollen, og det ble ikke for mange designelementer som skulle konkurrere om oppmerksomheten.

Ermene skulle hatt en større puff, men jeg reduserte puffen, da jeg syntes de var i største laget. Jeg satt så en strikk nederst på ermene fremfor å lage en kant. En strikk gir mer bevegelse for ermene.

Innsnittene i ryggen er gjort litt dypere enn i mønsteret.

Lengden er den samme som i mønsteret. Som regel må jeg legge litt opp, men denne lengden syntes jeg var fin til bruk for både bukser og skjørt. Det eneste jeg er usikker på er om jeg husket å vaske dette stoffet før jeg sydde i det. Stoffet ble innkjøpt i fjor høst og har ligget på vent siden da. Så det kan hende blusen kan bli litt kortere ved neste vask, men noen krise blir det neppe.

Jeg syntes lengden ble nett og fin, og kommer nok til å bruke den til både skjørt og bukser.

Endringer på bluse nr 2.
På bluse nr to gjorde jeg noen andre justeringer. Det første var at jeg delte forstykket i to. Jeg la kun inn ett litt dypere innsnitt denne gangen, men mindre enn anvist i mønsteret. Men for å kompensere for dette tok jeg den litt mer inn i sidesømmen rundt midjen. Istedenfor innsnitt i den øverste delen valgte jeg å lage rynker under bysten.

Belegget ga mulighet for en mer utbrettet krave.

I mønsteret var det en påsydd knappestolpe. Den syntes jeg var veldig smal, noe som var en utfordring når jeg skulle sy knapphull. Så på bluse nr to laget jeg forstykkene bredere, og klippet et løst belegg som også gjorde det mulig å ha blusen åpen i halsen.

Ermene forminsket jeg enda mer på bluse nr to. Igjen valgte jeg å sette strikk nederst på ermene da jeg syntes det ble en fin avslutning.

Her har jeg vasket stoffet før jeg sydde og føler meg trygg på at den ikke kommer til å krympe .

Rysjen laget jeg denne gang dobbel, og satt på baksiden av kanten nede. Det ble en mye tyngre og tettere kant, og mindre håndterbar på en måte. Så jeg måtte kutte litt av på lengden på rysjen for at blusens kant ikke skulle bli for stiv. Den sto først veldig ut, og ville ikke falle ned.

Favoritten? I alle fall modellen. Ikke umulig at det blir en 3.bluse innen sommeren er over.

Hvilken bluse som ble favoritten? Det vet jeg ikke. Nå er jeg veldig glad i rødt, samtidig så likte jeg kanskje rysjen på den gule blusen best. Men, det gjenstår fortsatt å se hvem som blir mest brukt i sommer.

Tidligere i sommer deltok jeg på et kurs i Indigofarging hos Hege Dagestad, eller @gullhespa som hun kaller seg på Instagram. Jeg har tidligere plantefarget litt, med varierende resultat. Noe av det jeg har syntes vært utfordringen med plantefarging er at jeg ikke har fått mange nok like nøster til en hel genser. Også skal det medgis at jeg synes det er mye jobb, spesielt når jeg kanskje ikke er helt fornøyd med resultatet. For en som er ihuga plantefarger tror jeg det er selve prosessen, å se magien i hvordan fargene oppstår og endres, som er noe av motivasjonen. For min del handler det kanskje mer om å finne akkurat den magiske fargen som jeg har lyst til å strikke med. Men med indigo kan du få større partier med lik farge.

Deilig indigofarget garn, kombinert med perler og feriekos.

Etter en morsom og lærerik dag satt jeg igjen med 400 gram indigofarget garn, 300 gram Ask, 50 gram alpakka fra Isager og 50 gram Soft Silk Mohair. I og med at jeg hadde testet ut litt ulik tid i indigobadet satt jeg igjen med 150 gram Ask så likt du kan få det. Resterende var i litt ulike blåtoner, men jeg kom frem til at jeg i alle fall hadde minst 200 -250 gram som fint kunne brukes i samme prosjekt. Om jeg tilsatte tilsvarende i en annen farge burde jeg ha nok til en kort jakke. Da gjenstod bare å bestemme designet.

Resultatet av en dag på kurs. Tiden fløy av gårde. Fargen blir mørkere for hvert dypp/opphold i kjelen. Det er mye å passe på. tid og temperatur må være riktig. Så skal fargen fremkalles like lenge som den oppholdt seg i gryten.

Designet

Designet jeg først hadde sett for meg fungerte ikke. Noen ganger stemmer ikke "skissen i hodet" overens med virkeligheten. Sånn er det bare. Etterhvert måtte jeg innse at her var det bare en ting å gjøre, rykk tilbake til start og tegn et nytt diagram. Fordi jeg ikke var sikker på hvor mye garn jeg ville trenge la jeg opp til at det skulle være naturlige overganger i mønsteret, slik at jeg lett kunne bytte mellom ulike innfarginger. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt keramikkfliser med blå og hvite mønstre. Jeg så for meg en tre-deling av jakken for å få til skifte av ev. innfarging. Jeg hadde sett for meg inndelingen ved at den nederste delen skulle ha mørk bunn, og at den øverste delen skulle ha lys bunn. Utfordringen var midtpartiet.

Først testet jeg ut ulike blomster, men jeg syntes ikke de fungerte sammen med kubene jeg hadde valgt til "hovedmønster". Jeg vurderte ulike former for lus, mindre kuber, lengre avstand mellom kubene osv. Men landet på at de jeg hadde tegnet først var de beste, da de var passe repetive og hadde korte trådsprang.

Løsningen kom inn døren med en blivende konfirmant. En gammel Trønderbunad med et forkle jeg ikke hadde sett før hadde mønster som lignet en stjerne. Og da var det bare å sette seg ned og tegne på nytt.

Jeg får en "ferdig" følelse i det jeg setter ermene sammen med bolen. Uvant farge å arbeide med, men denne fargen synes jeg var lekker! Albert la som vanlig sin elsk på garnet, da all ubehandlet ull lukter godt.

Mens jeg satt og strikket fikk jeg mer og mer assosiasjon til ferier på de greske øyer, blått hav, hvite hus og ro i sjelen. Jeg kan selvfølgelig ha blitt påvirket av reiseråd og bilder av tomme strender på nyhetene. Underveis sendte jeg bilder av arbeidet til en venninne, jeg trengte tilbakemelding på om jeg var på rett vei eller ikke. Hun ga tommelen opp, med assosiasjoner til vinter og snøkrystaller.

Noen design har jeg en god følelse på under hele prosessen. Andre tviler jeg mer på. Ofte er det fargene som ikke "snakker til meg". Andre ganger ser jeg at proporsjonene i skissen ikke harmonerer godt nok med virkeligheten, og jeg føler på det jeg kaller en ubalanse i designet. Da er det godt med ekstra øyne som kan hjelpe meg å se ting på en annen måte.

Strikkefasthet.

Jeg messer om og om igjen hvor viktig det er for resultatet at strikkefastheten stemmer. Så hender det at jeg går fem på selv! Jeg har vært litt tilbakeholden med å strikke med Ask fra Hillesvåg. Av en eller annen grunn har jeg slitt med å holde strikkefastheten, jeg har strikket altfor løst. Men jeg tok sjansen og regnet ut oppskriften med en strikkefasthet på 24 masker på 10 cm på 3 mm pinne. Mens jeg satt og strikket syntes jeg at jakken kanskje så litt smal ut. Noe som viste seg å være en korrekt observasjon. En ting er sikkert, mine problemer med å strikke for løst med Ask er over! Jakken hadde blitt strikket med en strikkefasthet på 26 masker på 10 cm. Heldigvis har jeg fått strukket ut jakken noe, men det er en liten størrelse.

For å få litt bedre plass til skulderen strikket jeg en raglan hvor jeg primært feller på ermesiden. Det er flere metoder for å strikke ermet direkte på bolen. Jeg synes jeg har best kontroll på resultatet når jeg syr fast toppen på ermet til slutt.

Raglan

Jeg hadde opprinnelig tenkt å strikke jakken med en tradisjonell raglanfelling. Men da fadesen med strikkefastheten ble oppdaget, måtte jeg tenke nytt. For sjansen var stor for at jakken ville bli trang over skuldrene med en vanlig raglan. Jeg valgte derfor å strikke ermene på med en form for raglan med ermetopp. Da gjøres det meste av fellingen kun på ermet. Jeg strikker da kun de to siste cm på skuldrene frem og tilbake.

Jeg valgte å ikke la den rustfargede kanten gå helt rundt da jeg følte at det lukket jakken for mye. Jeg har derfor også kun heklet en enkel kant i fronten, mens jeg har heklet en større kant nederst på ermene for å dra frem fargen mer.

Dekorasjon

Når jakken endelig var ferdig skuet jeg mot Rørstrand-serviset vårt. Sukkerskålen og fløtemuggen etter farmor sto og lyste mot meg. Finserviset som jeg er så glad i, men bruker så altfor sjeldent. Ostindiaserviset har lys bunn med blå tegninger, med en liten rustfarget kant rundt. Less is more er det noe som heter. Jeg ønsket å beholde den enkle følelsen, samtidig som jeg ønsket å tilføre noe varme og liv slik som den rustfargede kanten gjør med serviset.

Jeg valgte knapper i ekte swarovski. Ren luksus, men de er et smykke i seg selv. Jeg syntes de også trekker frem og forsterker sølvperlene på en fin måte. Kjøpt hos Lille Lotte i Lillestrøm.

Det viste seg å være en balansegang. Veien er kort fra kjedelig, elegant, morsom og til helt sirkus. Flere hjelpefarger ble testet ut, før jeg landet på en litt syrlig grønn som jeg syntes ga jakken et retro-preg. For å gjøre den litt varmere, tok jeg opp rustfargen fra serviset, og heklet en kant i fronten og nederst på ermene.

Jeg hadde gjerne lagt inn flere farger og brodert mer, men så at da mistet jeg retrofølelsen. Løsningen ble å sy på små glassperler. De fungerer mer som et hint av at noe skjer, uten at de tar all oppmerksomhet. Jeg hadde strikket inn noen litt større perler i mønsteret, men syntes ikke disse kom godt frem før de fikk litt hjelp av flere små perler rundt.

Sykkelen trenger en oppjustering, men man tar i bruk det man har. Det er det fortsatt sommerferie og livet kan godt gå i sakte tempo en stund til. Og kanskje tid for mer sommerstrikk?

Jakken har fått navnet Judiths kofte etter farmor. Spørsmålet nå er om jeg skal ta jobben med å lage en oppskrift på sommerstrikken min eller ikke. For kanskje det er flere enn meg som har gode assosiasjoner til en sukkerkopp eller et gammelt servise?

En slitesnor, ikke å forveksle med en sliten snor, (beklager dårlig humor), kan både være pynt og ha en praktisk funksjon langs en skjørtekant. Kantene på de lange skjørtene som man brukte tidligere kunne utsettes for mye slitasje. Men en slitesnor kunne ta støyten for slitasjen på skjørtekanten, og kunne byttes ut når den ble slitt. Vi bruker fortsatt slitesnor på flere bunader og folkedrakter.

Jeg har laget en slitesnor til ett av mine sommerprosjekter, og her skal jeg forklare hvordan du kan lage din egen slitesnor.

Slitesnoren er dekorativ nederst på stakken

En slitesnor kan være både praktisk og dekorativ. Her har jeg brukt til sammen 6 tråder.

Du husker kanskje at du fingerheklet som barn? En slitesnor kan du lage som en fingret snor, eller fingerhekling. Om du bruker et hardt tvunnet garn får du en god og fast snor som du kan sy fast nederst på kanten av stakken.

Det enkleste er å hekle med to farger. Da ser du veldig tydelig hvilken snor du skal hekle med neste gang. Det gjør det også enklere å sy fast i kanten uten å vri snoren.
Selv foretrekker jeg snor i en farge, men viser i eksempelet mitt 4 tråder og to farger.

Materialer
Jeg bruker gjerne 2 tråds vevgarn fra Rauma Ullvarefabrikk. Hvor tykk du vil ha snoren avgjør du selv. Det kan være litt mer styrete med mange tråder, men går fint om du legger halvparten på hver side av deg mens du hekler.

Beregn ca 8 ganger så mye tråd som ferdig lengde. Det er et romslig mål, men det er utrolig kjedelig å gå tom når det bare gjenstår noen få cm igjen.

Lag gjerne små nøster, ev om du skal ha 4 tråder kan du hente en tråd fra utsiden og en innsiden av nøstet. Da står du også friere mht lengden på snoren.

Det hekles med to grupper/tråder.
I eksempelet bruker jeg 4 tråder, 2 tråder i hver gruppe. Prinsippet er det samme om du hekler med 2, 4 ,6 , etc. tråder. I ferieprosjektet mitt har jeg brukt 6 tråder, 3 tråder i hver gruppe.

Lag en renneløkke med den første tråden.

Knyt endene sammen. Lag en renneløkke med den ene tråden.

Lag den første løkken med den ene tråden/tråd nr 1. Hold med venstre hånd.

Jeg holder snoren i hånden mens jeg henter opp den nye tråden.

Stikk pekefinger inn i løkken og hent tråd nr 2 som en ny løkke. Jeg bruker gjerne både pekefinger og tommel da jeg synes det går raskest.

Flytt snoren over til høyre hånd, og dra til med den første snoren så du strammer til rundt den nye løkken.

Stikk nå pekefingeren på høyre hånd inn i løkken og hent tråd nr 1.
Flytt snoren over til venstre hånd og stram løkken til igjen.

Det er lett å se om du har vridd snoren når du bruker 2 farger.

Du skal alltid hente tråd i motsatt farge av løkken. Om du vrir trådene vil du se dette ved at stripene langs snoren vil bli brutt. Snoren skal ha fire sider, hvor du har fargene annenhver gang oppover langs snoren. Fortsett slik fra høyre og venstre annen hver gang til snoren har ønsket lengde. Avslutt med å trekke tråden helt igjennom løkken.

Snoren bør være ca 10 -15 cm lengre enn stakkelengden. NB, pass på at du ikke drar i snoren når du måler den.

Nål snoren fast til kanten fra baksiden på stakken. Begynn ved den ene enden. Snoren kan sys fast med prikkesting til stakken. Sy fast først gjennom snoren, så i stakken.

Er det mulig? Selvsagt ikke. Jeg husker datteren og jeg kom over en butikk som het nettopp dette på en av turene våre. Jeg kunne raskt konstatere at det var lite eller ingenting i den butikken som ville passet på min kropp.

Håndverk som søm og strikk var tidligere nødvendige ferdigheter i hverdagen. Det var derfor også en viktig del av skolegangen, for det å kunne produsere egne klær var nødvendig. Etter hvert som masseproduksjon av klær ble mer og mer vanlig, og ga oss tilgang på rimelige klær, ble også behovet for opplæring redusert. Kunnskapen om hvordan lager klær var ikke lenger en nødvendig ferdighet, og de praktisk estetiske fagene har de siste årene stadig måtte vike på bekostning av realfagene. Personlig mener jeg at vi undervurderer verdien av kunnskapen som ligger i disse fagene. Hvordan den fint også kan flettes inn i hverdagslige situasjoner. Alle som har forsøkt seg på å gjøre om en strikkeoppskrift har erfart hvor mye matematikk som egentlig ligger bak de ferdige tallene.

Passer alle
Men hvorfor er det så vanskelig å lage noe som passer alle? Spørsmålet er vanskelig å besvare med et lite svar, fordi det er flere årsaker. Men et av dem er masseproduksjon basert på en mal som tilsvarer et gjennomsnitt. Men hvem er gjennomsnittet? Det er litt som en (dårlig) statistikkvits. En mann druknet da han gikk over en elv. Han hadde lest at gjennomsnittsdybden på elven var 0,5 m.

Og for å komplisere eller forvirre ytterligere. Det er ikke sånn at disse tabellene er hugget i stein. For noen aktører operer med helt egne mål. Noen kleskjeder er kjent for små størrelser, andre for romslige. Innen f.eks sportstøy så kan jeg selv varierer mellom tre ulike størrelser avhengig av leverandør. Med andre ord, å bare se på merkelappen gir deg ikke alltid full informasjon om plaggets mål. Målet på plagget, om det er en strikkeoppskrift, vil gi deg bedre informasjon om plaggets størrelse og om det vil passe deg enn selve størrelsen. Så må det også tas hensyn til om plagget er ment å være løst eller tettsittende. Hvor mye ekstra vidde bør beregnes? Også kommer vi dessverre ikke utenom strikkefasthet.

Ulike kroppsformer
Vi deler ofte inn i ulike kroppsformer. Engelske Trinny og Susannah deler inn i hele 12 kroppsfomer, ellers deler vi gjerne inn i pære, eple, rektangel, omvendt triangel og timeglass. Mange kan passe inn i varianter av disse, men de kan være til hjelp når du skal finne din fasong. Disse grunnformene kommer i alle høyder og størrelser. Men det innebærer også at to personer som har samme størrelse, har nødvendigvis heller ikke samme mål over det hele. Den ene kan være lang i overkroppen med korte ben, den andre det motsatte. Den ene kan ha en stor byste, men smal midje. Mens den andre igjen kan ha en bred ryggtavle, men mer beskjeden byste. Men begge har den samme overvidden. Samme størrelse, likevel vil plagget sitte ulikt på disse to. For noe går tapt når man skal lage noe som skal passe «alle».

Som strikkedesigner er jeg helt avhengig av å ha et utgangspunkt når jeg beregner størrelser. Det er her måletabellene kommer inn. Mange tabeller tar også utgangpunkt i en gjennomsnittshøyde på 168 cm. (Allerede her begynner jo jeg å slite, som ikke kan skryte av å måle mer enn 157,5 cm på strømpelisten).

Personlig tilpasning har derfor vært en ferdighet jeg har hatt god bruk for. Så er spørsmålet, hvordan tilpasser man en oppskrift så lengde og bredde passer dine mål? Eller endre en oppskrift fra isydde ermer til raglan, eller endre fra v-hals til rund hals for å sette ditt personlige preg på plagget. Til helgen reiser jeg til Bergen Strikkefestival for å dele noen av mine erfaringer med hvordan du kan tilpasse en oppskrift så den passer til deg og dine behov.
Ps. Jeg skal også holde foredrag og et kurs i pynt på strikk. Kanskje vi sees?

Ruter og ull! Hvorfor jeg aldri går lei vet jeg ikke. Men jeg bruker det gjerne i bukser, skjørt og kjoler. Kommer jeg over en fin kvalitet i varme toner er sannsynligheten stor for at en stoffbit blir med meg hjem. Så har jeg det vel som mange andre, lysten til å gjøre ting overstiger tiden jeg har til å utføre dem. Så ender stoffbitene fort opp som hyllevarmere i godt selskap med mange andre planlagte prosjekter. Lekre tekstiler, men like fullt hyllevarmere. Heldigvis er det innimellom tid til å sy noe nytt til seg selv. Uten tidsfrister, ferdig maler og bare for gøy. For jeg kan vel egentlig ikke hevde å ha noen akutt mangel på verken det ene eller andre i garderoben. Men når tekstilene allerede ligger i hyllene, og mer enn lenge har gjort jobben som hyllevarmere kjennes det nesten som en liten ekstra bonus å få tid til litt kosesøm.

Det er viktig å sette av tid til det som gir en energi. Spesielt i disse tider hvor alt er annerledes og mye kan oppleves som krevende.

Det er både viktig og godt å sette av tid til å gjøre noe som gir deg påfyll. Spesielt viktig for kanskje i en tid som kan oppleves som uforutsigbar og krevende for mange.

Et av tekstilene jeg har hatt liggende lenge er en rutet ullkvalitet i høstfarger. Så fin at jeg har vegret meg litt for å klippe i stoffet. Men inspirert av at høstfarger endelig er tilbake i motebildet igjen fant jeg at tiden var inne til å finne et prosjekt for stoffet på knappe 0,9 m. Tekstilet som er kjøpt på Lillestrøm sysenter, har jeg uten hell lett etter mer av. For 0,9 m er, selv for en som ikke er av de høyeste, litt snaut til en kjole. Men jeg hadde en nødløsning klar. En rysjekant på et skjørt sydd for mange år siden hadde en rysjekant i samme stoff. Selve skjørtet hadde på merkelig vis krympet, men rysjekappen var fukt brukbar. Så her var det bare å ta frem sprettekniven med god samvittighet.

Jeg angret litt etterpå at jeg hadde sydd den i paneler. Min favorittgrunnform er et skjørt som er delt i to på midten, og kuttet under bysten både foran og bak. Nå har jeg kun kuttet den under bysten foran.

Jeg hadde først sett for meg en modell med legg i toppen rundt halsen. Ermene hadde jeg tenkt å lage i et annet materiale. Delene klippet jeg først ut i lerrettstoff for å lage mønsteret. Utfordringen var at det ble ikke sånn som jeg hadde sett for meg når jeg modellerte det ferdig i ullstoffet. Ferdig klippet, men fortsatt mulig å gjøre noe med. Ulike muligheter ble vurdert, halsen var klippet så vid fordi den skulle rynkes/legges legg i halsen, så en form for åpning måtte bli en del av løsningen. En knappestolpe ble vurdert, men valget falt på en åpning med splitt.

Jeg savnet lommer på kjolen, men har kun små stoffrester igjen. Hadde gjerne klippet til rutene på skrå for å få en effekt, men tekstilmangel gjør at jeg må tenke nytt. Enn så lenge er den lommeløs.

Ermene som skulle lages i et annet materiale ble også droppet da jeg syntes den ble kjedelig med brune ensfargede ermer. Rustrødt var en fin farge til, men de tok hele oppmerksomheten fra resten av kjolen. Så jeg endre opp med en ermeløs variant, da står jeg fritt til å variere hva jeg bruker under også blir den enklere å pynte opp og ned. Jeg merker at det går litt for lenge mellom hver gang jeg syr vanlige klær. Bunader har jeg i fingrene, mye håndsøm og stødige tekstiler. Kontrasten blir stor til sy alt på maskin, tekstiler som sklir og glidelåser. Men jeg endte opp med litt håndsøm likevel. Kanskje rett og slett fordi jeg liker det. Det er noe med kontrollen og muligheten til å forme mens du syr. Og følelsen av å være i kontakt med arbeidet.

Selv om kjolen ikke ble fullt så morsom som jeg hadde sett for meg så hindrer det ikke for å ha det gøy i kjolen!

Jeg vurderte å sette på en kant i et annet stoff nederst for å piffe opp og gjøre kjolen litt morsommere, men kom da til at det ville dra all oppmerksomhet ned til kanten. Så rysjekanten ble behold i samme tekstil som planlagt. Da jeg var ferdig med kjolen ga jeg den terningkast fire. Kanskje ble jeg litt skuffet over at det tekstilet som jeg har gått å klappet på i flere år likevel ikke helt ble det jeg hadde sett for meg. For selv om kjolen er i høstfarger, mine favoritter, så synes jeg den ble litt mindre morsom eller sprek enn det jeg hadde sett for meg. Men, det får ikke være noen hindring for å ha det morsomt mens man bruker kjolen.

Albert strikker kanskje ikke så mye, men han setter pris på garn på sitt egen måte.

Neste kosesømprosjekt er allerede tatt frem. Vurderer sterkt å få skaffet et par ekstra armer, for jeg holder jo også på å strikke noe som det er fryktelig vanskelig å legge fra seg. Noe sier meg at det kan bli lite søvn denne helgen. Ha en fin dag! Og til dere som finner glede i det, ikke glem å sette av nok tid til håndarbeid!

Fjorårets siste innlegg het "Det skumle steget", ja om jeg hadde visst hvilke utfordringer 2020 skulle by på! Dette var året hvor jeg gikk fra deltidsansatt til å bli min egen sjef på heltid. 1.mars sto jeg klar med saks, nål og tråd og var klar for årets høysesong i systuen. Jeg hadde arbeidet med en stadig stigende uro, men hadde ikke kunnet forestille meg noe så dramatisk som ventet. 11 dager gikk det før nedstenging. Vi hadde planlagt boklansering for den andre boken min i slutten av mars, og våren var rimelig fullbooket. Jeg må si jeg er takknemlig for at jeg ikke visste hva som ventet, for det kunne fort blitt for overveldende. Med nedstengninger, uvisshet og avlysninger. Det er noe med, Hvordan spiser du en elefant? En bit om gangen.

Selv om jeg enkelte dager har hatt lyst til å dra dynen over hodet, har året også gitt gode øyeblikk.

En av utfordringene ved å være sin egen sjef, er at du må være den som motiverer deg selv, og samtidig være den som må sette grenser for når nok er nok. Du er selv ansvarlig for at bedriften går rundt, på samme tid som du skal ivareta din egen helse. I 2020 har vi også fått et ansvar for å ivareta andres helse, vi har spritet og vasket hender, holdt avstand og brukt ansiktsmasker. Og bank i bordet, dette er året hvor jeg ikke har vært det minste forkjølet! - Med en uvant konsekvens av å være allergiker. Jeg har jo vært livredd for å nyse eller snufse ute blant folk! Men, en bagatell i den store sammenhengen Mine tanker har ofte gått til dem som ikke har kommet seg ut, har bodd alene, hatt hjemmeskole- eller kontor i månedsvis. Isolasjonen har vært tung for mange. Selv har jeg vært glad for å ha selskap av «assistenten» i systuen denne perioden. Selv om det ikke har vært rare dialogen, så er det mye selskap i en firbent venn.

Den planlagte Boklanseringen 26. mars måtte avlyses, men jeg er likevel ikke så lite stolt over å ha fått levere min andre månedens bok i Hobbyklubben, Cappelen Damm. Foto: Eivind Røhne

Lyspunkter

Men dette året har også hatt sine gode stunder. For det har gått mye bedre enn jeg fryktet, jeg har hatt fantastiske kunder! <3 Jeg har også oppdaget at jeg er sterkere enn jeg trodde, og at kreativiteten min har vært en god hjelp til å finne nye løsninger. Selv om jeg de første ukene etter nedstengingen gikk rundt i en litt Zombie-aktig tilstand, så ble den avløst av handlekraft og tid for refleksjon. De siste årene har vært i overkant hektiske, og det var faktisk godt å måtte stoppe litt opp og kjenne på hva det egentlig er jeg har lyst til? Hvor bør jeg rette fokuset mitt? Hva bør jeg legge igjen i 2020, og hva bør jeg ta med meg videre til 2021? Svarene har ikke vært de jeg ville trodd i begynnelsen av året, og ting som i utgangspunktet kunne kjennes tungt, vanskelig og urettferdig, har også noen ganger vist seg å være den beste løsningen.

Noen gode treff har vi fått til, gode måltider med venner og familie.

Dette er bare så 2020!

Det har også vært mye galgenhumor og optimisme, takk og lov for det! Dette har vært året hvor jeg har holdt kurs med ansiktsmaske, og hvor vi har prøvd og tilpasset bunader iført ansiktsmasker. Fleip om at vi ser ut som bankranere, halvt blindet av dugg på brillene, og store besparelser av leppestift.

Jeg rakk innom både Hønefoss, Fredrikstad og Bergen i strikkingens-tjeneste før høsten innstramminger. Et av årets største høydepunkter var en tur til Tranøy-Fyr.

Når jeg ser tilbake så mangler det nemlig ikke på lyspunkter. Jeg har kjent på takknemlighet for venner som har trodd på og støttet meg. (2020 var det året hvor jeg har snakket mer i telefonen og skypet mer enn jeg har gjort til sammen de siste 4 årene). Jeg har møtt mennesker som har inspirert og utfordret meg, og knyttet noen nye vennskap og bekjentskaper. Periodene med stillstand har gitt meg ro til å stake ut den kursen som føles riktig fremover, og sortere bort "støy" og urealistiske forventinger. Rolige perioder har også gitt meg muligheten for å gå lange turer med "assistenten", noe vi begge hadde godt av. Jeg har også fått kjenne på mestringen i at jeg har fått bedriften min helberget gjennom 2020. Ikke minst har jeg virkelig fått kjenne på hvem og hva som er viktig i livet mitt. Det er faktisk ikke så lite å ta med seg videre.

Romjulsprosjektet har vært en rondastakk som jeg skal fortelle mer om i et annet blogginnlegg.

Tusen takk for følget til alle dere som kikker innom her. Jeg er utrolig takknemlig for alle som har gitt meg tilliten til å sy på bunaden deres, og for alle som har kjøpt strikkeoppskrifter, bøker, kommet på kurs og foredrag i 2020 - Det har ikke vært noen selvfølge at vi skulle får til i år. <3. Dere har alle bidratt til å gjøre Helles Syskrin til en god arbeidsplass for "assistenten" og meg. Med dette ønsker jeg deg et riktig godt nytt år, som jeg håper blir et år fylt med nye muligheter, reiser, latter og mange klemmer.

#detblirbraigjen

Dette prosjektet begynte i sommer, da jeg hadde satt i gang med en (som vanlig totalt urealistisk) "har lyst til å gjøre"- liste. En rondastakk hadde lenge stått på listen over bunader jeg hadde lyst til å sy for å ha til utstilling i systuen. Som sagt så gjort, vel kanskje ikke helt. Det er riktigere å si at jeg kom godt i gang. For listen over prosjekter var som sagt i overkant ambisiøs, og det var mange andre prosjekter som skulle sjongleres på en og samme tid.

Til rondastakken kan du ha både mønstrede og hvite forklær.

Kjært barn, mange navn

Rondastakk, råndastakk, rondakjol, snørlivkjol er blant navnene som denne bunaden lyder. Rånd/rond/rand betyr stripe på dialekt, så navnet referer kun til selve stakken. En vakker bunad som flere nå begynner å få øynene opp for igjen. Det er mulig at den ikke har blitt ansett den som så interessant eller fin da den ikke har broderier? Mange forbinder den også med barnebunader, da det er mange som har vokst med en arvet rondastakk. Men det er kanskje nettopp den utbredte bruken som har gjort den til "allemannseie"?

Håndsøm og lydbok. I ryggen har jeg sydd spilesøm.

Råndastakken er en livkjole fra Nord-Gudbrandsdalen som kom i bruk rundt 1830-tallet. En livkjole vil si at liv og stakk var sydd sammen. I følge min 25 år gamle monteringsanvisning skulle sys den på symaskin, noe jeg også ser at det gjøres flere steder. Men siden de første må ha blitt sydd for hånd, da symaskinen først gjorde sitt inntog rundt1860, har jeg valgt å sy bunaden for hånd. Litt lenger ned i innlegget kan du lese litt mer om rondastakken, (Kort om Rondastakk/Råndastakk) .

Stakken har fått skonering og slitesnor, mens livet mangler noen timer med håndsøm før det kan sys fast til stakken. Stakken går i grønt, med litt rødt. Livet er en silkedamask. Å sy ferdig livet blir nok en del av "søndagskosen i januar.

Prosjektet begynte med...

I systuen har jeg bokstavelig talt hele landet på besøk, Nordland, Vestlandet, Hardanger, Oppland, Østfold, Agder osv. Nå snakker jeg selvfølgelig om bunadene jeg får inn i systuen. Og noe av det jeg aldri slutter å bli forundret/begeistret over er hvor mange ulike varianter det finnes av en og samme bunad. I utgangspunktet er det ikke så mange bunader jeg syr fra bunnen av, min hovedgeskjeft består i å justere/sy ut eller inn og reparere eldre bunader. Det tar nemlig en del tid å bli godt kjent med en bunad, kjenne til muligheter, historie og variasjoner.

Nå er bunader fra Gudbrandsdalen er blant de bunadene jeg gjerne syr, og i den forbindelse hadde jeg blitt nysgjerrig på rondastakken. Denne enkle, men likevel så mangfoldige bunaden. For den har så mye mer å by på enn det vi gjerne forbinder den med. En av utfordringene med masseproduksjon er at ting blir standardisert og variasjonsmulighetene forsvinner. Men en rondastakk kan gjøres personlig i farger og uttrykk.

Det har vært brukt ulike skjorter til rondastakken. De hvite skjortene ble helst brukt til fint.

Mangfold

Variasjonen i stakkestoffer er større enn man først kan få inntrykk av. Flere ildsjeler har brukt mye tid på å gå gjennom gammelt draktmateriale, og rekonstruert tekstiler. Dyktige veversker har håndvevet vakre og unike tekstiler, i tillegg har husfliden på Lillehammer produsert egne stakkestoffer hos Gudbrandsdalen Ullvarefabrikk.

Ulike forklær til bunaden kan gi mange variasjonsmuligheter med en og samme bunad. Her er tekstil til et forkle og garn til et sjal.

Til livene kan du foruten rutete tekstiler velge mellom ulike kvaliteter i silke- eller ulldamask. Mønstrede skjorter er også en mulighet. De ble gjerne brukt mer til hverdags tidligere. Av annet tilbehør er også forklær som kan varieres, og silketørklær - her har du med andre ord flere muligheter til å skape litt variasjon i bunaden din.

Slitesnoren ble satt nederst på stakken for å spare stoffet når skjørtene var lange. Snoren kunne skiftes ut når den var utslitt. I dag fungerer den mer som pynt, og kan f.eks. forsterke en av fargene i stakken.

Feriesøm

I sommer begynte jeg altså å sy et liv i silkedamask, men ble ikke ferdig før ferien var over. -Hvo ble tiden av? Stakken, som jeg fikk tak i på Husfliden i Gjøvik, er gjort klar. Men livet som håndsys mangler fortsatt noen timer før jeg får satt stakk og liv sammen. Det som torpederte alle planene mine om å gjøre den ferdig i romjulen var var et innlegg på Instagram hvor Husfliden på Lillehammer hadde fått produsert opp noen håndvevde stakkestoffer. Jeg får legge til at et par av dem var i typiske høstfarger, og da var jeg solgt. For dette er akkurat det jeg synes er så fantastisk med denne bunaden, nemlig mangfoldet og variasjonsmulighetene. Og jeg har ivret etter en mulighet til å kunne få vist frem noen av dem.

Det hører ikke veske til rondastakken. Da er det praktisk med en lomme sydd på innsiden av splitten i stakken. Det bør være såpass dyp så du ikke får alle eiendelene dine liggende rett over magen, samtidig som du enkelt får tak i det du skal ha.

Det ble dermed mitt romjulsprosjekt, håndsydd med "andakt". Bunaden er sydd så den passer meg, men med mulighet for at den skal kunne tilpasses en høyere person. Enn så lenge skal den få stå til utstilling i systuen sammen med den andre rondastakken - når den blir klar. Jeg trenger bare litt lengre og flere ferier... Nå gjenstår det bare å se om flere enn meg lar seg begeistre over en god gammel favoritt.

Et underskjørt er også godt å ha under bunaden. Stakkestoff kan av og til klø, og da er det godt med et ekstra lag mellom stakk og bare ben. Kappen nederst hjelper også til med å gi volum nederst i stakken.

Kort om rondastakk/råndastakk

Det bevarte folkedraktmaterialet viser en stor variasjon og mangfold i materialer og farger. Det ble brukt silkedamask, ulldamask, trykt bomull og ull. Kjøpte og hjemmevevde tekstiler ble brukt side om side. Mange forbinder rondastakken med et ruteteliv/rutaliv, men den har langt flere variasjonsmuligheter enn som så.

Håndvevde rutete tekstiler var mote under ny-rokokkoen midt på 1800-tallet, og ble tatt inn i folkedraktskikken. Rutete hjemmevevde tekstiler var også brukt i verkenskjolene som var moderne på midten av 1800-tallet.

"Ruter har vært moderne til mange ulike tider gjennom flere hundreår, og omkring 1850 kom de for fullt tilbake. Det sies at dronning Victoria av Storbritannia var med på å gjøre rutene populære, ettersom hun benyttet skotskrutede stoffer i sine kjoler og gjorde dem akseptert som ballantrekk. På landsbygda i Norge førte denne moten til en oppblomstring av verkensvevnader.

Kunsthistorikerne har avgrenset perioden og kalt den nyrokokko, fordi mange elementer ble tatt

opp igjen fra hundre år tidligere. De samme verkensstoffene opptrer både i kvinnenes kjoler,

stakker og livstykker – og i mennenes vester. Ofte var stoffet lagt på skrå i livstykker og vester, slik

at rutene står på høgkant, og både de og stripene danner skrånende linjer fra brystpartiet og ned

mot midjen. Dermed virker livet smalere og brystkassa/bysten større."

(Pyntesjuke og nøysomme romerikinger, Bjørn Sverre Hol)

Det er stor variasjon i både rutemønstre og i stripene på stakkene. Likevel foregikk bruken innenfor definerte grenser med fargesetting og mønsterkonstruksjon. Det var store variasjoner i stripene ut fra hvilken gård eller bygd de kom fra. Men fargene ble gjerne holdt i en skala av rødt, brent brunt, lilla, grønt og svart.

Stakkestoffene ble som regel vevd med ensfarget renning, og striper i innslagene. Bredden på veven satte begrensninger på bredden på tekstilene, og var ikke bred nok til lengden på stakken. Dermed måtte man skjøte, noe man ganske lurt skjulte under hengefolden. Nå var det på andre halvdel av1800-tallet mote med hengefalder, så dette bredte om seg til flere bunader fra samme område. - En slik hengefold er også praktisk til barnebunader hvor man kan slippe ned folder etter hvert som man vokser til.

Rondastakken kan brukes både med og uten forkle.

Rondastakken ble brukt til både hverdag og som søndag/kirkeklær. Til hverdags brukte man gjerne med en trøye i bomull, gjerne mønstret. Til fest hadde man et finere forkle, kanskje et silketørkle, hvit skjorte og svarttrøye. Til hodeplagg var det mange som brukte en botthuve, et hodeplagg

vanlig for distriktet. Rondastakken har blitt brukt som et hverdagsplagg blant eldre kvinner frem til rundt 1940. Gjennom tiden har rondastakken gått igjennom flere variasjoner for både lengde på stakk, foldelegging og vidde.

Kilder:

Norsk bunadsleksikon bind 1, Bjørn Sverre Hol Haugen

www.stakkestugu.no

www.husfliden.no

Pyntesjuke og nøysomme romerikinger, Romerike i dampens tid, 1850-1900, Bjørn Sverre Hol

Jeg er en skikkelig frysepinn! Varme votter, varme gensere, under ullpledd i stuen, gjerne med bikkja på fanget og lurer fortsatt på om det er fyr i ovnen. Når vi skal gå tur med bikkja om kvelden ser jeg antageligvis ut som om jeg skal på en polekspedisjon i forhold til resten av turfølget. Jeg har ennå minner fra barndommen om hvordan broren min og jeg lå med føttene på varmeovnen i stuen etter lek ute om vinteren. Og hvor vondt neglesprett kunne være. Så votter som er varme nok til å holde mine frysepinnhender varme de får jeg ikke for mange av.

Noe varmt i koppen og varm på hendene. Det gjør godt for en frysepinn.

"Prøvelappen"

Tykke ullgarn er av naturlige årsaker ikke det jeg arbeider mest med, da 3 mm pinne er den foretrukne pinnestørrelsen. Og jeg må innrømme at jeg var litt lunken til Alafosslopi, da jeg synes den virket både stiv og tykk. Men så ønsket jeg å teste den ut før jeg gjøv løs på større prosjekter, (jeg hadde lovet Villmarsgenseren i julepresang), og jeg ble mer begeistret for garnet enn jeg hadde forventet.

Isteden for den vanlige prøvelappen tenkte jeg at det var morsommere med vottestrikk. På pinne 5 mm strikket jeg et par på en kveld, og hadde tenkt å tove dem når de var ferdige. Det skulle vise seg å være vanskeligere enn jeg hadde trodd. Inn i vaskemaskinen på 40 c. Resultat, null toving. Inn i vaskemaskin på 40 grader og annet program. Resultat, null toving. Puttet dem i tørketrommel. Litt toving. Vaske dem på vaskebrett. Resultat, litt mer fluff, men egentlig null toving. Nå var vottene i og for seg passe i størrelsen og det skulle vise seg at de også var gode og varme selv uten toving. Jeg har testet dem ute i -8 uten å kjenne på den beryktede neglespretten. Så prøvelappene må sies å være svært vellykkede!

For å gjøre dem litt mer spennende applikerte jeg på et hjerte som jeg dekorerte med kjedesting og perler. Under forklarer jeg hvordan jeg gikk frem.

Vottene ble strikket som prøvelapper før genserstrikk.

Arbeidsbeskrivelsen på Frysepinn-vottene er som følger:

1 nøste Alafosslopi
Strømpepinner 5 mm
En rest tekstil, ca 8 x 20 cm
Glassperler, ca 2,5 /3 mm, kan kjøpes hos Panduro
Restegarn, ev. brodergarn.

Votten

Legg opp 30 m på 5 mm og strikk 1 r 1 vr i 6 cm. Strikk glattstrikk etter det. Fortsett med 6 cm glattstrikk. Strikk nå inn en tråd til tommel over de 6 første m på omg. Det gjør du vet å strikke 6 m med en annen tråd, sett de samme 6 m tilbake på venstre p, og strikk dem som vanlig og fortsett med glattstrikk. Begynn å felle av til toppen når votten er på høyde med pekefingeren.

Felling:

Strikk 2 m sm, 10 m, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, 10 m, a 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Strikk 2 m sm, 8 m, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, 8 m, a 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Strikk 2 m sm, 6 m, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, 6 m, a 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Strikk 2 m sm, 4 m, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, 4 m, a 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Strikk 2 m sm, 2 m, ta 1 m løs av, strikk. 1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, 2 m, a 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Strikk 2 m sm, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, a 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Du har nå 6 m igjen på p, ryk tråden og tre den gjennom de resterende m.

Tommel

Plukk opp 6 m fra tråden, 6 m over tråden, og 1 m i hver side = 14 m. Strikk glattstrikk til du har 0,5 cm igjen til toppen av tommelen slik:

Strikk 2 m sm, 2 m, ta 1 m løs av, strikk1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, 2 m, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Strikk 2 m sm, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m, 2 m sm, ta 1 m løs av, strikk 1 m, legg den løse m over, 1 m.

Du har nå 6 m igjen på p, ryk tråden og tre den gjennom de resterende m.

Strikk en vott til, men plasser tommelen etter 7 m på omg, så den kommer på den andre siden, så du får en høyre- og venstrevott. Fest trådene på innsiden av votten.

Applikering.

Jeg nåler fast før jeg tråkler applikeringen fast. Da sklir det mindre og jeg har bedre kontroll når jeg begynner å brodere på votten.

Jeg har brukt et tekstil som ligner på skinn, men kunne ha brukt et vanlig tekstil for at de skal tåle vask. Tekstil er også letter å sy på enn skinn, og mindre krevende å brodere på.

Kjedestingene ligger som en kjede oppå arbeidet. Sy gjennom perlen, sy et sting tilbake, da får du festet perlen. Stram litt til så perlen ikke virker løs. Bruk vanlig sytråd, ev. silketråd om du har det. Fortsett med perler rundt hele kanten. Sy en ny rad med kjedesting med en tynn tråd.

Du kan selvsagt også applikere andre former, sy på et bånd isteden for å sy en rad med kjedesting. Her er det din fantasi og restelager som avgjør.

En rute = 1 cm.

Til brodering har jeg brukt Alpakka silke fra Sandnes garn og tynn gulltråd (broderitråd), og sydd med kjedesting langs kanten på hjertet. Perlene er sydd fast med attersting. Det kan lønne seg å feste hjertet med knappenåler før du tråkler hjertet fast med noen tråklesting, bruk vanlig sytråd, før du syr hjertet helt fast med kjedestingene.

Om du har behov for nærmere forklaring på for eksempel stingtyper er YouTube et godt sted å lete etter eksempler og forklaringer.

Lykke til!

Fra tid til annen tar jeg noen ordentlige opprydninger i klesskapet. For til tross for at jeg egentlig ikke er noen stor-shopper av klær så har jeg overaskende mye av dem. Men sånn blir det kanskje når jeg fortsatt bruker klær som er 15-20 år gamle. God kvalitet betyr holdbart, noe som er bra for miljøet, men det betyr antageligvis at jeg verken trenger å kjøpe noe nytt hvert år, eller vurdere å innføre, en ting inn = en ting ut? På toppen av det, så har jeg i perioder tilført store bidrag til økning av garderoben ved hjelp av symaskin og strikkepinner. Sannheten er at jeg mangler lite, og en opprydning var høyst nødvendig for å få bedre oversikt over hva jeg faktisk har i skuffer og skap. Et av målene for 2021 er å kun kjøpe ting jeg trenger, - med unntak av å lage noe basert på eget tekstil- og garnlager....

Boleroen på bildet var ikke blant de som havnet hos Røde Kors. Strikkeplagg har som regel lang levetid hos meg. Ting jeg har laget selv husker jeg hvor mye tid og arbeide som ligger bak.

Jeg synes det er fint å pakke ned tidløse plagg for å ta dem frem igjen etter noen år. Og det beste er at de da føles nesten som nye. Men så er det noen plagg som passet for 10 år siden som ikke sitter like fint lenger. En liten omskrivning av at de har blitt for trange. Det skjer noe med en kropp gjennom et liv, og det er vel egentlig bare å akseptere at endring er en del av livet. Like fullt føltes det litt sårt å innse at de fineste sommerbuksene antageligvis aldri ville komme til nytte i mitt klesskap igjen.

En bunke med klær hentet fra glemselen i kjellerboden. Noe som tyder på at brunt har vært en mye brukt farge lenge. Heldigvis er jeg fortsatt glad i fargen.

Rydding i gamle skatter

Røde kors hadde en kampanje før jul hvor de sendte ut fire poser du kunne putte klær og sko i for så å få dem hentet, mot et lite gebyr (kr 35) via HeltHjem, når de var fulle (2 + 2) . Ok, det var noen klikk på pc-en, men alt i alt superenkelt. Så gjensto jobben med å rydde ut av kjellerboden og finne frem det jeg måtte innse var blitt for lite, noen bomkjøp, og klær jeg av en eller annen grunn ikke bruker selv om det både passer og er fint. Sko er et kapittel for seg. Lekre og høyhælte "kontorsko", føles bare vonde på føttene etter flere år med Birkenstock og gode tursko. Strikkejakker, vesker og sko ble pakket vekk og gitt bort. Men så er det deler av garderoben min jeg har laget selv, og den er alltid vanskeligere å gi slipp på. Det vet hvor mye tid og arbeide som liger bak et plagg du har laget selv.

Etter å ha sortert bort det som skulle gis bort tok jeg frem et sett som jeg hadde sydd til jobb-bruk for flere år siden, 2012 tror jeg? Jeg laget gjerne ting som matchet, da det var praktisk både med hensyn til pakking på reise, også passet det gjerne til andre ting som allerede var i garderoben.

En liten kolleksjon

Det var først funnet av en vest som fikk meg til å stoppe opp. Jeg husket alle plaggene godt, hvordan jeg hadde storkost meg under innkjøp, planlegging, mønstertegning, strikket og sydd. Jeg hadde valgt materialer som ull og silke, alt i bruntoner. Det ble nesten en liten kolleksjon, en jakke, vest, bukse, kjole, genser og et silkeskjørt. Den strikkede genseren og silkeskjørtet har jeg brukt hele tiden, men det var hyggelig å ta alt frem igjen og mimre over gode stunder ved symaskinen.

Vesten åpnes og lukkes med en glidelås i sidene. På buksene savner jeg lommer, men jeg har ikke klart å finne stoffrester som kunne løst dette ønsket. - Et alternativ er å lage lommer i et annet stoff.

Vesten tilhørte kategorien fin, men lite brukt. Buksen har jeg brukt mer, da den var laget i ull og praktisk i fargen. De var som mye annet litt trangere enn før, men ikke verre enn at det gikk fint å sitte uten å frykte for lyden av stoff som spjærer. Både vesten og buksen ble dermed hengt inn i klesskapet igjen. Jakken til drakten har jeg også tatt frem igjen, den har noen småting som jeg ønsker å fikse litt på, men tror den fortsatt kan brukes. Den passer i alle fall.

Børstet støv av jakken som har ligger som en skrukk i flere år. Jeg kan huske at den var i bruk, men tror jeg vil ta ut skulderputer og sette inn "ermefisker" da det gir en mykere overgang enn bare skulderputer.

Kjolen var sydd i et rutete ullstoff, og alle som har fulgt med meg en stund vet at det er få ting som får meg til å bli mer ivrig enn et rutete ullstoff! (Jeg leter ikke etter forklaringer, men har akseptert at det er en svakhet som jeg lever godt med). Men til tross for rutene ble kjolen aldri noen suksess. Jeg syntes den var for utringet til en kjole til vinterbruk. Den kunne selvsagt brukes over en hvit skjorte, men det ble ikke som jeg hadde tenkt. Spørsmålet ble da om kjolen kunne sys om til et skjørt.

Jeg følte kjolen for åpen til vinterbruk. En skjorte kunne alltids bruke inni, men kjolen ble ikke brukt. Beltet som hørte til har jeg ikke klart å finne, heller ikke huske hvordan det så ut.

Feil passform

I utgangspunktet var alt feil. Når noe er klippet så er det klippet, og valgmulighetene begrenser seg etter det. Kjolen var klippet i en ganske kroppsnær fasong, smal over hoftene, og rimelig rett ned. Jeg følte den nesten skrådde inn mot knærne. En lite flatterende fasong for undertegnede som i utgangspunktet sverger til A-fasong, altså en litt utskrådd fasong. Nå ønsket jeg ikke å innføre et annet tekstil som jeg ev. kunne lagt inn som kiler i sidene.

Kjolen er delt i to, og det største stykket som skal sys fast i foret under splitten er klippet til.

En gå-splitt

En annen utfordring med et trangt skjørt er bevegeligheten. Ikke at jeg har planer om å sprinte i, eller bruke skjørtet til jogging, men det er godt å ikke ha begrensninger på skrittlengden uten å være redd for at skjørtet vil revne. Jeg hadde to valg, å lage en splitt foran eller bak. Den enkleste ville vært å lagt den bak, da det allerede var en søm midt bak. Men, jeg hadde lyst til å utfordre snittet, ved å gi et inntrykk av at det var mindre smalt. Jeg laget derfor en splitt helt ned foran fra toppen der hvor det ene innsnittet var plassert. Ut fra overdelen på kjolen fikk jeg klippet ut en lengre bit som jeg sydde fast på foret, - rett under splitten. Jeg spanderte et nytt for, da foret i kjolen var like smalt som kjolen. I tillegg fikk jeg fra overdelen klippet ut et belegg til innsiden av livet for mer stabilitet og hold.

Genseren har vært i bruk hele tiden, og tilhører kategorien, Mye brukt og håper den varer lenge. Nå håper jeg kjolen får en ny "vår" som skjørt.

Jeg sydde på et stoffstykke, ca 20 cm ned, bak på begge sider av splitten foran så jeg fikk et belegg til å lagge en knappelukning i fronten over splitten. Bak på skjørtet satt jeg inn en mindre glidelås tilpasset skjørtet, så lukningen er fortsatt bak. Kantene langs splitten foran og nede la jeg opp for hånd, da jeg synes det gir en penere finish enn en maskinsøm.

Splitten på skjørtet gjør at det føles mindre trangt. Kjolen var litt trang akkurat over hoftene, og den nye splitten gjør at jeg ikke er redd for at sømmer skal revne, samtidig som jeg har god gå-vidde.

Ny bruk?

Sant og si så vet jeg ikke helt ennå. Det jeg hadde glemt var hvor mye stoffet krøller. Det passer dårlig for en som er opp og ned stolen hele dagen. Jeg skal gi det en sjanse, og har faktisk brukt det et par dager før jeg hang det inn i klesskapet. Og det er liten tvil om at jeg har et godt utvalg av strikkejakker som vil passe fint til skjørtet. Nå gjenstår det å se om jeg får gjort de endringene som skal til for at jeg også tar jakken i bruk. Også ser jeg frem til å fortsette leting i kjellerboden for å se om jeg har gjemt eller glemt flere skatter til bruk i andre tider. Jeg søker oversikt, bærekraft og litt kreativ moro.

Håndverk rommer så mye. Gleden av å skape. Det sanselige, berøringen og kontakten med materialene, følelsen av tekstilene mot fingrene, synet, fargene, formene og noen ganger også lukt. Jeg tilhører vel dem som elsker lukten av en ny bok, lukten av ren ull, og kan stoppe opp hos en skinnforhandler og bare snuse (til min datters store fortvilelse) og kjenne på gleden/ forventningen til å arbeide med materialene. Og kanskje skape noe vakkert? Så handler det også om forståelsen og kjennskap til materialene og oppgaven som skal løses.

Hverdagene er varierte, ulike oppgaver skal løses. Et mangfold av bunader og historie gjør arbeidet både morsomt og interessant. Noen av bunadene bærer med seg historier fra flere generasjoner.

Men også små håndverksbedrifter har kontorarbeid, selv om det egentlig aldri passer. De første ukene på nyåret hvor vi var oppfordret til å holde oss mest mulig hjemme passet det fint å benytte tiden til å fordype seg i forefallende arbeid, blant annet en ny nettside for systuen. Fanen "systue" linker nå til et nytt nettsted, hellessyskrin.no. Den nye nettsiden har noen funksjoner som jeg har savnet på bloggen, samtidig som jeg ikke har hatt hjerte til å legge ned bloggen. Det var jo her det hele startet, og det var her Helles Syskrin første gang oppsto. En blogg som kun var ment som en hobby , og som aldri skulle bli noe mer enn hobby. Men det er noe med når snøballen først har begynt å rulle.

At det fortsatt også er en god del besøk på bloggen, er i seg selv en god motivasjon til å både beholde og fortsette bloggen. Jeg har derfor valgt å linke til denne bloggen fra den nye nettsiden. Men ta gjerne en kikk på den nye nettsiden selv.

Denne uken fikk jeg også inn en lenge etterlengtet informasjonsbrosjyre. Det har stått på ønskelisten lenge, men tiden har liksom ikke strukket til. Det er alltid noe annet som haster mer.

Det er godt med noen pusterom innimellom, men nå venter vår og mange hyggelige møter i systuen. Og ikke minst mange timer med nål og tråd. Det er klart for en ny dag i systuen, og en god dag på jobben. 🥰

Jeg har alltid syntes at en variert arbeidsdag er en god arbeidsdag. Mange ganger ender jeg opp med å ha brukt arbeidsdagen på noe helt annet enn planlagt. Ting skjer, så forsøker man å gjøre det beste ut av det. Å være sin egen sjef gir jo også mulighet for fleksibilitet, selv om dagen tilpasses kundemøter og planlagte arbeidsoppgaver. Jeg var faktisk litt spent på om jeg ville synes at arbeidsdagen ville bli for ensformig og forutsigbar da jeg begynte for meg selv. Men etter Korona kommer forutsigbarhet til å bli noe jeg kommer til å sette langt mer pris på enn tidligere.

Olivs snippsjal, det kan knytes bak så du har armene fri til å gjøre andre ting.

Men noe består. Det blir ekstra tydelig hvilken posisjon bunaden har i en tid hvor lite kan planlegges, og mye må improviseres. Vi er mange nå som lever nesten fra dag til dag basert på nye beskjeder, ned-stengninger, kan vi samles eller ikke? Får vi ha besøk, eller ikke? I systuen syr og tilpasser jeg bunader til konfirmanter og gjestene deres. Og noen satser på at det blir en form for 17.mai-feiring, selv om den bli annerledes i år også. Bunaden er et plagg mange av de unge konfirmantene har ønsket seg i årevis. Noen får sydd ny bunad, andre kommer med et arvestykke etter en slektning som skal tilpasses en ny eier og generasjon. - Bærekraft så det holder! Det er litt høytidsstemning når den unge får på seg bunaden for første gang. I slike stunder kan både mor, bestemor og bunadsyersken bli litt blanke i øynene. Så til tross for mye usikkerhet, byr også hverdagen på gode møter og dager i systuen.

Flere som har kommet på besøk i systuen har kommentert sjalene jeg har på utstillingsdukkene mine. Det er ingen garanti for 20 grader og sol i mai og flere ønsker noe å ha over skuldrene! Noen får sydd en cape, eller jakke, andre ønsker seg et lett sjal. Sjalet har den fordelen utover at det er lunt og mykt, at det er lett, det kan vaskes, og du kan bruke det til andre ting.

Sjalet går et stykke ned over skuldre og armer og luner godt på litt kjølige dager.

Jeg har derfor laget en oppskrift på et snippsjal som du kan bruke til bunaden. Fordelen med et snippsjal er nettopp snippene, de er som lange spisser som gjør at det er enkelt å knyte bak. Da sitter det godt samtidig som du har armene fri til å gjøre andre ting. Du slipper også knuten og snippene hengende foran som kan komme i veien for is-spising på den store dagen.

Oppskriften på Olivs Snippsjal finner du på Ravelry. Der finner du også informasjon om materialer, pinner og mål. :)

Det er utrolig hvor fort utviklingen har gått. Det er nesten litt rart å tenke på at for 10 -15 år siden var strikking noe man ofte forbandt med bestemødre og gamle tanter. Jeg husker at jeg fikk en litt forbauset kommentar om at jeg ikke så ut som en strikker. Jeg så jo ung og sprek ut! Flere ganger ble jeg møtt med reaksjoner som "Strikker du! Er ikke det noe bare bestemødre gjør da?". Det gjorde at jeg i mange sammenhenger var tilbakeholden med å fortelle om hvor mye tid jeg brukte på å strikke. Siden den gang har både interessen og respekten for håndverket økt betraktelig.

Gudrunsstasvotter, oppskrift fra boken Strikk til alle anledninger, i finull og #bjørnehjerte fra Værbitt.

Det samme kan man si om interessen for ulike typer garn. Utvalget av garntyper har nærmest eksplodert de siste årene. "Oppvåkningen" har brakt med seg en interesse for det unike og genuine. Små spinnerier og dyktige håndfargere er med på å utvide utvalg og en forståelse for at garn er håndverk!

Nå må jeg innrømme at jeg ikke har vært en storbruker av mangefarget garn selv. For en som egentlig er veldig glad i symmetri kan det bli litt i overkant utfordrende når uttrykket blir litt rotete. Og selv om jeg ikke har noe problem med å se gleden i å strikke med et garn som stadig endrer farge, og at det kan bli nærmest umulig å legge strikketøyet fra seg fordi fargeskiftene er så morsomme. Ok, jeg forstår at man skal være veldig glad i å strikke for å forstå hvordan man kan bli helt oppslukt av at "snart blir tråden grønn". Dere andre får unnskylde nerdingen.

Denne halsen ble strikket i forbindelse med et besøk på Tranøy Fyr i fjor høst. Den ble godt brukt.

Det var først da datteren min og jeg var på Vogue Knit Live i New York for noen år siden, at jeg for alvor fikk øynene opp for mangfold og muligheter i håndfarget garn. Vi endte opp med med garn som antageligvis kostet mer enn alle måltidene våre under hele oppholdet. Men er man på strikketur så er vel det å fylle kofferten med garn en del av opplevelsen. Heldigvis oppdaget jeg ganske raskt at flerfarget garn var perfekt til strikking av sjal. Du kunne ha ganske enkle mønstre som ble reneste "magi" med rett garn.

Fargemagi

Ved en tilfeldighet kom jeg over Værbitt garn som holder til i Oslo. Dessverre har jeg ikke fått besøkt de fysiske lokalene ennå, men det står på "skal gjøre i 2021"- listen, i mens er nettbutikken et godt alternativ til godtebutikk for garnelskere. Laila, damen bak Værbitt, mikser og matcher med de lekreste fargekombinasjoner og skaper den reneste fargemagi med gode norske garnsorter, som gjør det enkelt å kombinere med andre kvaliteter. Jeg har gjerne endt opp med håndfarget Sølje fra Hillesvåg som jeg har kombinert med ensfarget Finull eller Tumi fra Rauma.

En av de første fargene jeg testet ut het Nøttnøtting. Fargen kan best beskrives som bruntoner som går fra mokka til nesten gammelrosa. Jeg testet det først på småstrikk, og oppdaget at det ga en fin effekt dersom mønsteret var passe stort til at du fikk med fargenyansene, uten at det ble for dominerende. Jeg testet også ut andre farger som #bjørnehjerte, med et større fargespill i ulike mønsterformer, og fant ut at på småstrikk som votter, halser, luer etc. fungerte det veldig godt som mønsterfarge. Men jeg foretrakk at det var noen litt større elementer, som en stjerne eller blomst for at det ikke skulle virke rotete. Det er morsom testing, og jeg holder fortsatt på å teste ut nye fargekombinasjoner og mønstre.

Uskyldig blikk, men denne karen har tygget seg gjennom både gensere og sjal.

Jeg fant ut at en lys melert beige var en fin base å kombinere flerfarget garn med, så jeg hadde kjøpt en hel pose med fargen for å ha mye å eksperimentere med. Det jeg oppdaget etter hvert var at akkurat dette partiet hadde litt mer lukt enn vanlig. Med den følge at Albert, min firbente assistent, har lagt sin store elsk på garnet. Han har ligget oppå, stjålet plagg strikket med garnet og gjemt det under godstolen i stuen. I og med at han har en historie med å tygge litt på, (les tygger store hull), strikketøy som han synes lukter godt har det vært en til tider nervepirrende opplevelse.

Albertas jakke. Vet ikke hvorfor, men jeg får nesten assosiasjoner til Pippi når jeg tar på meg jakken.

Albertas jakke

Etter litt testing med ulike mønstre ønsket jeg å teste ut det flerfargede garnet som mønsterfarge i en kort litt retro jakke. Det vil si at den er litt 40-talls inspirert i snittet. Kort, med en litt høy vrangbord og fin til kjoler og skjørt. Den passer også fint til bukser med høyt liv. Jeg strikket den først med korte ermer, fordi jeg syntes det passet det feminine og litt retrosnittet. Tanken var at de ensfargede ermene skulle også roe ned mønsteret litt. Men jeg kom til at det var en ubegrunnet bekymring, og strikket den opp på nytt med lange ermer. Selv om jeg kanskje liker jakken med rødtoner #bjørnehjerte best, bruker jeg den langermede jakken i bruntoner #nøttnøtting mest. På den langermede jakken har jeg strikket ermene direkte på bolen, og valgt en litt annen kant.

Den første jakken fikk korte ensfargede ermer fordi jeg syntes det passet stilen. Men jeg kommer nok til å strikke lange ermer på den etter hvert, da jeg ser at jeg bruker den langermede jakken mest.

Jakken fikk det passende navnet Alberta, etter Alberts intense kosing med garnet. Og klok av skade, legges jakkene høyt. Eller i alle fall over "Albert-høyde". Om du har du lyst til å strikke Albertas jakke finner du oppskriften her.

Alberta med korte ermer

For deg som har lyst til å teste ut den kortermede varianten må du strikke bol og ermer hver for seg, klippe opp og sy delene sammen til slutt. Du må ta utgangspunkt i oppskriften på den langermede jakken og notere litt underveis.

Albertas jakke med korte ermer strikket i Finull og Sølje i fargen Bjørnehjerte . Oppskriften på jakken finner du her. På Oppskriftsiden finner du også informasjon om garnmengde og størrelser.

Kort erme

Legg opp 10 masker mindre enn det du skal ha etter alle økningene øverst på ermet, på 2,5 mm pinne med farge 1. Strikk rillekant i 2 cm. Bytt til 3 mm pinne og øk 10 masker. Strikk glattstrikk i 2 cm. Gjør de samme fellingene du gjør på ermet som beskrevet for den langermede jakken.

På Bolen strikker du som oppgitt i oppskriften frem til ermehullene. Etter å ha felt av til ermehull legger du opp på neste omg 5 klippemasker, (2 vr 1 r 2vr) over hvert ermehull. Gjør fellingen på bolen ved ermehullene som det er oppgitt i oppskriften. Når bolen er ferdig strikket fester du tråder, syr to sømmer på hver side av den rette m på klippemaskene. Du skal klippe opp i rettmasken. Klipp opp foran, og til ermehullene. Sy skuldersømmer før du syr ermene fast til bolen med madrassting. (YouTube har mange gode tips).

Knappestolpen er strikket i rillestrikk. Begynn på venstre side. Plukk opp ca 26 m per 10 cm på 2,5 mm p og strikk 6 riller. Fell av. Marker knapper langs knappetolpen før du plukker opp og strikker knappestolpe på høyre side Fell til knapphull etter 3 riller. Jeg har laget knapphullene små da jeg har mange og små knapper, ved så strikke 2 masker sammen og lage et kast.

Kanten i halsen er en rullekant. Plukk opp masker som beskrevet i oppskriften, men strikk glattstrikk med vrangsiden inn i 3 cm. Fell av.

Jeg har fulgt designeren Tina Haagensen en stund. En del vil kjenne henne fra Designerspirene på TV, hvor hun var en av tre deltagere som kom til finalen. Hun utmerket seg med sine fargerike klær og blåe hår og var min personlige favoritt. I dag holder hun blant annet på med en master hvor hun fordyper seg i aldersdiskriminering i moteindustrien. Jeg synes emnet er spennende fordi det handler om mer enn bare klær, det handler også om holdninger og makt.

Vi blir overøst med artikler fra ukepressen om hvordan en kvinne over 40, 50 eller 60 bør kle seg. De over 70 nevnes sjelden. En venninne av meg fortalte at hun følte at hun var blitt helt usynlig som kvinne etter at hun fylte 50. For meg helt uforståelig, fordi hun er en feiende flott dame, med en unik utstråling.

Når blir vi for gamle for en hårfrisyre, eller for å bruke blonder, rysjer og fargerike klær?

Jeg var faktisk ikke mer enn i midten av 30 årene da en frisør, (hun nærmet seg pensjonsalder selv), mente at jeg nå var blitt så gammel at jeg ikke burde ha langt hår lenger. Det var mer passende for kvinner på min alder å ha kortere hår fikk jeg vite. Hun klippet mer på lengden enn det jeg pleide, det var ingen stor krise for jeg har alltid hatt en tykk og hurtigvoksende hårmanke. Jeg har heller ingenting i mot kort hår, og har hatt det flere ganger. Men at noen skulle fortelle meg at jeg var blitt for gammel for langt hår var langt vanskeligere å akseptere. Jeg byttet frisør og lot lokkene vokse i ren trass.

Men når blir vi for gamle til å kle oss i blonder, rysjer og fargerike klær? Aldri håper nå jeg. Det handler vel også om at skjønnhet er linket til ungdom. I flere artikler jeg kom over sammenlignet man eldre og yngre kvinner i samme antrekk. Dette er selvsagt subjektivt, men det slo meg at jeg flere ganger tenkte "Wow for en utrolig flott dame!" Og skjønte ikke alltid helt "problemet" med at hun ikke så ut som om hun var 20? Hvorfor skal noen andre få bestemme og definere hva jeg skal synes er fint?

Tips fra KK. Legg merke til at innlegget er merket med "alderdom". Et ord sagt i forbindelse med /om en kvinnes utseende oppfattessjelden som noe positivt. Og her vanker tipsene om alt du bør styre unna. Er ukepressen med på å befeste holdninger om at voksne damer skal være engstelige for å fremstå med sin virkelige alder?

En annen utfordring er at vi er engstelige for å skille oss for mye ut, av frykt for å bli utstøtt av flokken. Samholdet til flokken ligger dypt i oss. Ur-kvinnen hadde dårlige odds om hun sto helt alene. Flokken sto sammen og beskyttet hverandre mot ytre farer. Og for å holde flokken på plass så må det herske en viss intern justis, gruppens normer og holdninger.

I noen yrker er terskelen for "eksentrisitet" i klesveien høyere enn i andre, som for eksempel i kreative yrker. Men som i alle andre grupper er det en viss uniformitet som går igjen. Jeg husker fra min tid på kontor at landskapet av kolleger kunne være merkelig grått og sort, altså fargene (eller mangel på det) brukt i klær. Selv hadde jeg en ganske fargerik garderobe, eller i alle fall en som signaliserte at jeg var kreativ, da jeg begynte som regnskapemedarbeider i et reisebyrå for x-antall år siden. Litt etter litt ble garderoben mer og mer konservativ. Først sort, så mørkeblå. Drakter, bluser og riktig tilbehør. For vi ønsker å passe inn i gruppen vi tilhører. Det kan være signalplagg som designerklær eller -vesker som forteller resten av gruppen noe om din status og tilhørighet. Deler av den første bonusen jeg noen sinne hadde fått ble brukt til å finansiere en slik veske.

Så har du de som bare tør. Fotografen og forfatteren Ari Seth Cohen står bak bloggen Advanced Style. Den er absolutt verdt en titt om du trenger litt inspirasjon. Rett og slett befriende! Han har i flere år tatt bilder av eldre kvinner i New York som kler seg akkurat slik de har lyst til.

“I feature people who live full creative lives. They live life to the fullest, age gracefully and continue to grow and challenge themselves.”

Bortsett fra kommentaren om lengden på håret mitt har jeg stort sett unngått kommentarer om valg av klær, nå har jeg også hatt en ganske "konservativ" garderobe de siste 15 årene som følge av yrke. Men jeg hører om andre kvinner som tør å være både fargerike og godt synlige som forteller om både leie kommentarer og fordommer. Og da kommer elementet "makt" inn. For frykten for møtet med andres normer og holdninger gjør at en del vil kvie seg for å kjøpe den røde kjolen, eller farge håret rosa selv om det er det de egentlig har lyst til å gjøre. Terskelen for å skille seg ut blir høyere dersom du er redd for å møte skepsis og fordømmelse. Det jeg lurer på er om vi er mer redd for å møte negative reaksjoner enn vi har grunnlag for. At vi tillegger andre holdninger de kanskje ikke har?

Jeg tror lek og nysgjerrighet er viktig for å ha det bra. Fortsette å utvikle oss, og kjenne på gleden over å oppdage eller lære noe nytt. Og noen ganger kan det å lage snøengler være akkurat det man trenger.

Spørsmålet om "for gammel til" dukket opp i forbindelse med at jeg har ryddet og funnet frem til en del eldre klær som jeg ikke har klart å kvitte meg med. Hvor jeg sto med min egen garderobe og tenkte, dette har jeg kanskje blitt for gammel til å bruke, for en dame på min alder er da ikke så morsom? Bare tanken gjorde at jeg hengte plagget inn i klesskapet og tenkte, "Jo det kan hun hun faktisk være". Så får heller andre tenke det de vil. Omgivelsene mine får heller forberede seg på at jeg som 90-åring kan finne på å gå med oransje fjærboa, paljettopp og langt rosa hår! Det høres jo faktisk veldig gøy ut.

Har du det også sånn at en lukt, farge, et navn eller ord kan sette deg langt tilbake i tid? For kort tid siden fant min første beste-venninne, som flyttet da jeg var åtte år, og jeg tilbake til hverandre igjen via noen omveier på sosiale medier. Hun husket en mengde historier som jeg hadde glemt. Hun husket både rampestreker og mye moro. Det var greit med en liten korreksjon, for jeg hadde lullet meg inn i et minne om en liten uskyldig lyslugg som tilhørte kategorien "englebarn".

Å arbeide med dette designet har brakt frem mange hyggelige minner.

Men det var gode og hyggelige minner, og noe av det beste var at det dro frem minner fra en tid hvor livet var enklere. Du vet den tiden før du blir veldig selvbevisst og redd for å skille deg ut. Hvor du fordyper deg i leken og ser en trehytte, som består av gammel plank og rustne spiker, som en stor borg som skal beskytte deg mot krokodiller i bekken. - Min eldste bror hadde klart å innbille flere av barna i nabolaget at det bodde krokodiller i bekken, så den hadde vi respekt for. Krokodiller i bekken eller ikke, resultatet av hyggelige minner kombinert med en vakker julepresang fra min sønn ble starten på et nytt design.

Designet

Jeg har blitt bitt av gleden over å strikke med flerfarget garn. En ekte barnlig glede over å se hvordan tråden endrer farge underveis, og glede seg til neste parti med favorittfargen. I de partiene strikker jeg gjerne litt ekstra fort. Som en konsekvens har jeg eksperimentert med ulike design, former, størrelser etc. for å finne hvor jeg synes at fargeskiftene kommer best frem uten å bli for dominerende. En aldri så liten balansekunst. Nå var det fargen "Mikkel Rev" fra Værbitt garn som sto for tur.

Jeg hadde sett for meg en kort modell, litt innsvinget, raglansfelling med flere mønsterborder opp til bysten og en form for lus eller mønsterborder oppover.

Oppskriften på Reveenkas kofte kommer på Ravelry når den er klar. Der kommer også all informasjon om størrelser, garn, etc. Jeg kommer til å legge ut noen små videoer under Tutorials, noen ligger allerede ute på Instagram, som viser hvordan jeg lager heklekanter, strikker med perler og lager skråbånd.

Prøvelapper og harmoni

Flere ulike fargeprøver ble laget før jeg endte på noe som jeg opplevede som høstfarger i en harmonisk kombinasjon. Jeg hadde på forhånd bestemt meg for at dette skulle være et design som skulle dekoreres, så jeg var forberedt på at jeg kanskje måtte tilføre noen kontrastfarger i tilfelle fargene ble for harmoniske. Til tross for flere prøvelapper oppdaget jeg etter å ha strikket et stykke oppover bolen at mønsterfargen ikke kom frem slik jeg ønsket. Det ble for lite kontrast. Jeg sjekket det ut i både dags- og kveldslys, men det ble for tamt. Litt frustrert måtte jeg innse at målet om å kun kjøpe 20 % nytt garn til nye design i år, resten skal brukes fra eget lager, ikke holdt her.

Lysebrun, vs mørkere brun. Fargene blir annerledes med den mørkere bakgrunnen, men jeg valgte å beholde den lyse rosa fordi jeg syntes den harmonerte så fint med det melerte garnet uten å bli for lik.

Valget sto mellom lys bakgrunn eller mørkere. Etter å ha strikket Albertas jakke i to omganger kjente jeg veldig på at jeg var klar for noe mørkere. Sort syntes jeg ble for hardt, og flere av mønsterfargene ville måtte byttes ut for å kompensere for den økte kontrasten. Og jeg var fast bestemt på å bruke de mønsterfargene jeg allerede hadde plukket ut. Koksgrå i Finull synes jeg er litt blass, så valget falt på mørkebrun (422) Finull. På fargekartet ser den nesten "mokka" ut, men jeg vil vel egentlig beskrive den som mørk brun, og et stykke fra mokka. Og det løftet helt klart designet, for mønsteret kom tydeligere frem, uten at det ble for store kontraster. - Det var fortsatt høstfarger.

Ofte kan båndene som brukes til å dekke over sårkantene etter oppklipping bli litt stramme. Et skråbånd er langt mer elastisk og det er mindre risiko for at kanten vil føles stram. Her har jeg latt skråbåndet gå rundt hele jakken selv om det ikke var nødvendig. Det var kun av estetiske årsaker. Skråbåndet har jeg laget av et bomullsstoff som jeg har skråklippet for å få elastisiteten i båndet.

Etter litt vingling frem og tilbake kom jeg frem til at jeg syntes uavbrutte mønsterborder etter blomstermotivet gjorde jakken for stripete, og slo blomsterbordene litt i hjel. Jeg valgte derfor et mindre mønster som dro fargen oppover hele jakken, uten at det ble harde "linjeskift" oppover hele jakken. På ermene diskuterte jeg mye med meg selv om hvor mange mønsterrapporter jeg skulle plassere etter hverandre. Tre som på bolen eller en. - Jeg vet fortsatt ikke om jeg er helt enig med meg selv, men landet på en. Av den enkle grunn at disse ville uansett ikke korrespondere vertikalt, så det ville bli et brudd i linjen mellom ermer og bol uansett.

Under andre omstendigheter ville jeg ha reist rundt på knappejakt, men nå måtte jeg benytte meg av det jeg allerede hadde liggende. Jeg hadde enten lyst på en litt blank knapp som trakk frem perlene i rosene, eller en knapp med et litt "mykt" utseende. Jeg trakk om flere knapper før jeg landet på farge. Jeg vurderte også å ha flere farger, men syntes det ble for "morsomt".

Som jeg hadde mistenkt ble det hele litt for harmonisk, samtidig som jeg var redd for å dra for mange nye farger inn i designet. Jeg kom til at blått ville bli en god kontrast til designet, samtidig som jeg så at den fort overtok hele oppmerksomheten. Løsningen ble noen små subtile blå perler i dekoreringen. Knapper synes jeg alltid er vanskelig, og nå måtte jeg nøye meg med eget lager. Med alt steng i mils omkrets, og en anbefaling om å ikke være shopping-flykning så ble løsningen å lage sine egne knapper. Alt i alt synes jeg det ble en søt modell. Og navnet, det måte bli Reveenka. Og hvorfor det skal jeg fortelle om nå.

Så er Reveenkas kofte endelig klar til bruk. Ullkjolen som jeg sydde i fjor høst passer fint i fargene sammen med jakken. Selv følte jeg meg nesten litt rampete med rutete kjole med rysjer og en så fargeglad jakke. Eller så er det kanskje bare minnet om en liten pike med livlig fantasi?

Tilbake til julespillet og Reveenka

Navnet Mikkel rev bragte meg rett tilbake til første klasse på skolen. Jeg elsket å synge, noe jeg absolutt ikke bør gjøre offentlig, og spille skuespill. Vi sang Mikkel Rev av full hals, og var lite bekymret for hvordan det lød. I første klasse debuterte jeg som Maria i klassens julespill. Jeg kom ridende inn på min yngre brors gyngehest, og med en babyborn-dukke i armene opplevede jeg mine første "15 minutes of fame". Applausen og "rosende kritikker " for rolletolkningen må ha satt mersmak. For da læreren min i andre klasse ba om frivillige til å spille Reveenka i julespillet, strakte jeg armen nesten til taket og ropte "Meg! Meg!" Jeg fikk ikke rollen som Reveenka, men fikk tildelt rollen som hushjelpen Korse.

Jakken er lett innsvinget for å gjøre den litt mykere og mer feminin i linjene.

Eventyret

For dere som ikke husker hovedtrekkene i historien fra Asbjørnsen og Moe er kortversjonen at Reveenka, hun ble enke etter at hennes forrige mann hadde hatt et ublidt møte med bonden i hønsehuset, får ukentlige besøk av friere. Hun avviser dem alle, bjørnen, ulven og haren, før Reven kommer og gjør sin entre. Og Snipp snapp snute, så levde de lykkelige i alle sine dager. Hushjelpen Korse, var den som åpnet døren hver gang en av frierne kom på besøk, og min mor sydde et kostyme som var Korse verdig. Med kattelue, malt snute, forkle og hale gikk jeg inn for å gjøre det beste ut av rollen. Vi hadde som forventet et vennligsinnet publikum, og forestillingen ble ikke uventet en suksess. Og det viktigste, for selv om jeg først hadde vært litt lei for å ikke få spille Reveenka, så hadde jeg kost meg og var når det kom til stykke storfornøyd med å ha fått tildelt rollen som Korse.

Nå mange år etter takket være et vakkert garn og mimring tilbake til en tid hvor selve lykken i livet besto i å få en rolle i julespillet, opplever jeg at arbeidet med Reveenkas kofte har gitt meg en liten påminnelse om å være takknemlig for, og gjøre det beste ut av det vi har fremfor å alltid hige etter noe annet eller mer. For når jeg tenker etter så har jeg ganske mye jeg kan være takknemlig for.

Ta vare på deg selv. Snart kan vi forhåpentligvis møtes igjen til både julespill og strikktreff.

Bunad laget i Norge, spiller det noen rolle da?

Fra ide til design

Uten montering

Sommerkjolen og rosa vidundere

Skjorteblusekjole

Feriesøm og litt gull?

Sommerblusen

Sommerstrikk og farmors sukkerkopp

Slitesnor

One size - passer alle?

Kosesøm og ullkjole i høstfarger

Noen tanker på tampen

Rondastakk, fra hverdag til fest

Varme votter - varme hender

Gjenbruk og omsøm

Livet på systuen

Olivs snippsjal

Flerfarget og litt retro

Blitt for gammel for?

Reveenkas kofte